Verkstadsbilder och Tysk hyvelbänk

Vi har tidigare postat några inlägg med bilder på snickarmiljöer. Här följer några ytterligare bilder och något om den ”tyska hyvelbänken”.

Den svenske konstnären Elias Martin, var son till Olof Martin och Ulrika Haupt i Stockholm.  Martins far var snickarmästare och modern Ulrika Haupt var syster till finsnickaren Georg Haupt. Martin var under en tid lärling i faderns verkstad innan han påbörjade sin yrkesutbildning hos ämbetsmålaren Friedrich Carl Schultz. Närheten till snickarmiljöer och kunskaper i snickeri gav Martin möjlighet att på ett uppmärksamt sätt detaljrikt avbilda snickarverkstäder. I en bild har Martin avbildat en snickare framför en hyvelbänk. På ett kopparstick, också det av Martin, från Georg Haupts verkstad är en hyvelbänk synlig i bakgrunden. Båda bänkarna förefaller ha liknande öppna framtänger. Eftersom både Martin och Haupt var verksamma i Paris och London under delar av sina yrkesliv går det inte att utesluta att bilderna tillkommit under Martins vistelse i städerna.

Georg Haupt var en svensk möbelsnickare vars möbelproduktion mellan 1770 och 1784 påverkade de inhemska stilidealen vars epok benämns som den Gustavianska.

Elias-Martin-1
Av Elias Martin
Elias martin 2
Av Elias Martin
Georg-Haupt
Sekretär tillverkad av George Haupt. Ur Andrén, Möbelstilarna.

I en bild från Gustav Johanssons verkstad i Lindome syns en bänk med liknande framtång som på Martins bilder. I Lindome startade under 1700-talet en omfattande tillverkning av möbler för avsalu i Göteborg. Förutom möbler tillverkades byggnadsdetaljer och inredningssnickerier som spegeldörrar, bröstpaneler, fönsterkarmar, fönsterbågar, golv och innertak.

1992_0390-Hyvelbänk-Halland
Bänk i Gustav Johanssons verkstad. Foto: Mölndals museum

Roubo konstaterade att möbelsnickaren, som också arbetar med små arbetsstycken behöver en bänk som är mer anpassad för detta, än den som vanligen används av snickare. Enligt Roubo arbetade det många tyska snickare i Paris och det var dom som konstruerade en bänk som var lämplig för detta, den sk. Tyska hyvelbänken. Det som är utmärkande för den tyska bänken är att den har en baktång och en rad bänkhakar att spänna fast arbetsstycken mellan. I Ruobos version har den också två framtänger, där den högra ser ut att vara flyttbar i sidled.

Tysk-hyvelbänk-Ruobo
Tysk hyvelbänk. Ur Ruobo (1769)

Från ungefär samma tid, 1760-talets början, är en de äldsta äldsta avbildningarna av en tysk bänk med fram och baktång som vi känner som en ”vanlig” hyvelbänk. Illustrationen ingår i uppslagsverket Werkstäte der heutigen Künste av J.S. Halle.

Tysk-hyvelbänk3
Tysk hyvelbänk. Ur J.S. Halle (1761-1779)
Tysk-hyvelbänk-2
Ur J.S. Halle (1761-1779)

Källmaterial

Andrén, Erik (1981). Möbelstilarna

Halle, J.S. (1761-1779). Werkstäte der heutigen Künste

Hoppe, Ragnar (1933). Målaren Elias Martin.

Martinus, Birgitta (2012). Stolar från Lindome

Ruobo, M, (1769). Descriptions des arts et Metiers du Menuosier

 

 

 

Snikring av profilhøvlar

Olof prøvar ein krum staffhøvel. Foto: Gunnar Bjørn Olsen
Olof prøvar ein krum staffhøvel. Foto: Gunnar Bjørn Olsen

Eg har tidlegare skrive om arbeidet på tre av gruppene på seminaret i verktøymaking for snikkarar på Sverresborg i byrjinga av desember 2015. Eg har posta om snikring av høvlar til vindusmaking, snikring av golvplogar og sagblad og sagmaking. Bilete og filmsnuttar i postane er laga av snikkaren Gunnar Bjørn Olsen. Han har også dokumentert arbeidet på ei eiga gruppe som arbeidde med varierte typar av profilhøvlar. Sentral på gruppa var Olof Appelgren som har kjørt eit større prosjekt på Skansen i Stockholm der han har rekonstruert snikra innreiinger frå siste del av 1700-talet. Noko av dette har han skrive om på sin eige blogg der fokuset er på krumme profilar i listverk og fyllingspaneler. I tillegg var David Widerberg Howden og Anne Mari Mehus med på gruppa. Desse to fokuserte på høvlar som kan bli aktuelle i samband med sine bacheloroppgåver i snikkararbeid. Her er ein smakebit av arbeidet på gruppa i form av ein videosnutt filma og redigert av Gunnar Bjørn Olsen:

Alle deltakarane på gruppa arbeidde med å lage profilhøvlar der dei kopierte ein gamal original høvel. Olof arbeidde med utgangspunkt i ein krum staffhøvel frå Kalmar i Sverige. Truleg er den originale høvelen tidleg 1800-tal. David laga kopi av ein liknande høvel, men der originalen var frå området kring Hadeland. Anne Mari arbeidde med å lage kopi av ein «rillehøvel» frå kring 1820 frå Tvedestrand.

Høvelbenk i Verdal fra 1798

Kai Johansen som er student i tradisjonelt bygghandverk ved NTNU har skrive om ein interessant høvelbenk i Verdal. Han har posta dette på bloggen til studiet. Eg reknar med det er mange fleire med interesse for gamle høvelbenkar som les denne bloggen så eg har fått lov til å poste teksten frå Kai også her. Det er ikkje kvardagskost med daterte høvelbenkar så dette er veldig spennande. I tillegg er det ei veldig spesiell framtang på benken. Eg kan ikkje hugse å ha sett noko tilsvarande før? Tusen takk til Kai som har tatt seg bryet med å dokumentere og skrive om denne benken. Under følgjer tekst og bilete frå frå Kai.

img_4466
Høvelbenk fra 1798 på gården Sul i Verdal

Arvid Wold og hans kone Ulla bor på gården sul i Verdal i dag ,   på gården hans er det mange skatter, for den som er interessert i historie og folkekunst. Gården har fungert som en skysstasjon på vegen over til Sverige, i Snorres kongesagaer var dette gården Olav Haraldson (Olav Den Hellige) kom ned til når han kom til Norge i 1030 før han red ned til slaget på Stiklestad, så det er historisk grunn.

Benken som er på gården har en litt spesiell historie med seg , Arvid fortalte at i nødsårene i 1812 var det 3 familier som etablerte seg ved Stor-rensjøen (i Sverige), et vegløst område ganske høyt til fjells ligger på ca 500 m.o.h. De levde av jakt ,fiske og husdyrhold. Det var visst snakk om noen som var lyst i bann? Bosettningen her vokste til 3 gårder hvor det etterhvert ble en relativ stor smie, Edin Gjersin fra Verdal var smed lærling der i to år (1897-98) bl.annet

Da det er skjært inn årstall på benken 1798 er det trolig at de hadde den med seg til deres nye bosetning. I dag er det Wallenberg dynastiet som eier all grunn i disse områder. Benken ble reddet av Jon Suul da gårdene sto for forfall i nyere tid, han tok den med til Norge, ca 1985.

Høvelbenken har en spesiell utforming med hensyn til størrelse og feste anordning. Benkeplaten og beina er i furu mens gjengetappene og klemmene er i bjørk. Det har vært en del utskiftninger i senere tid bla annet 1 gjengetapp og føttene og begge håndtakene til å stamme/ slakke gjengetappene med.

Benken er 206 lang med baktangen, den er 30 cm brei, og 6,5 cm tykk., den er 78 cm høy, marg ned.

Føttene er 3” x 1”plassert 38 og 45 cm inn fra endene og 5 cm inn fra sidene . Det er 20 hull til tanger (fordelt på to rekker 9 og 11 hull)

Framtanga er i bjørk og er hengslet i hjørnet av benken, så den klemmer sammen nesten som en skottbenk.

Sagblad og sagmaking

Olaf prøvar bjelken på si nylaga grindsag. Foto: Gunnar Bjørn Olsen
Olaf Piekarski frå Rørosmuseet prøvar bjelken på si nylaga grindsag. Foto: Gunnar Bjørn Olsen

Seminaret i verktøymaking for snikkarar som vi hadde på Sverresborg hadde mange tema. Eg har tidlegare posta om snikring av høvlar for vindusmaking og snikring av golvplogar. Snikring av høvlar og ymse variantar av høvling har vi tidlegare skrive ein del om på bloggen. Saga er også eit viktig snikkarverktøy, men har så langt ikkje vore i fokus på tidlegare seminar i vårt fagmiljø. Denne gongen fekk vi plass til ei gruppe som hadde fokus på grindsaga i ulike variantar. Jarle Hugstmyr var sentral i arbeidet og fekk fagleg støtte frå Trond Oalann som også har arbeidd ein del med grindsager og skrive på sin eige blogg om noko av dette. Eit døme på dette er: Fotsaging, etter Kjennerud-Løvdal

Gunnar Bjørn Olsen har klipt saman ein filmsnutt som viser noko av arbeidet på gruppa.

Elles var Per Willy Fergestad, Hans W. Høgnes og Per Berntsen med i gruppa som hadde fokus på sager og sagmaking. I tillegg var nokre av deltakarane på andre grupper involvert i litt sagmaking eller filing. Underteikna heldt på med filing av kjøpte sager. Det er etterkvart vanskeleg å få tak i gode grindsager eller grindsagblad frå leverandørar eller produsentar. Eit tema vi drøfta ein del var det å arbeide vidare med å få nokon til å lage sagblad med høvelege mål til å brukast til grindsager som er i tråd med den norske snikkartradisjonen. Jon Dahlmo frå Verktøysmia var snar til å ta tak i dette og har byrja å finne fram til egna stål og produksjonsmåtar for å få til dette. Vi ser fram til å få prøvd ut dei fyrste sagblada frå denne produksjonen så snart dei er klare.

Eg håpar dette er starten på auka fokus på grindsagene som er ein viktig del av vår fagtradisjon i snikkarfaget i Norden. Å lage si eiga grindsag er eit fint lite prosjekt som ein gjerne kan få til på eit kurs over nokre få dagar. Det er ikkje vanskeleg å finne gamle grindsager som kan vere til inspirasjon til sagmakinga.

Snikring av golvplogar

seminaret 2-5. desember 2015 som eg har skrive om tidlegare hadde vi ei gruppe som arbeidde med å snikre golvplogar. Utgangspunktet for arbeidet på gruppa var at verktøysmeden Jon Dahlmo hadde gjort eit større arbeid med å lage høvelstål og utstyr til golvplogar. Ein type stål som består av tre smale stål som vert montert ved sida av kvarandre. Ståla vert halde fast med eit beslag og settskruvar frå sida. Einar Strand, Peter Brennvik og Ole Jørgen Schreiner laga kvart sitt sett av slike høvlar basert på ståla som Jon hadde smidd. Sjølv har eg også byrja på eit slikt sett som ikkje er heilt ferdig. Også Jon Dahlmo laga sitt eige sett med slike høvlar. Gunnar Bjørn Olsen har klipt saman litt filmopptak frå arbeidet på gruppa:

Dei fleste fekk gjort høvlane sine nokolunde ferdig i løpet av seminaret så no blir det mogleg å få høvla seg golvbord med gode nylaga høvlar. Vi fekk også drøfta ulike typar av slike tradisjonelle golvbordhøvlar. Her er det mange ulike variantar å ta av og nokre av dei kan du lese om her på bloggen til Norsk Skottbenk Union.

 

 

Snikring av høvlar til vindusmaking

2-5. desember hadde vi eit nytt seminar på Sverresborg der hadde fokus på verktøymaking for snikkarar som driv med tradisjonelle arbeidsmåtar. Vi har tidlegare hatt seminar på snikring av vindauge, snikring av dører og høvling av listverk. Berre den samlinga på høvling av listverk har vi presentert her på bloggen. Då var det studentane på Teknisk bygningsvern som presenterte arbeidet på si arbeidsgruppe på seminaret. No er desse studenane i gang med den avsluttande bacheloroppgåva i studiet. Dei 6 av studentane som er snikkarar hadde også fokus på bacheloroppgåva i arbeidet på deira gruppe på seminaret. Denne gongen fekk eg sjølv lite høve til å fokusere på arbeidet med å dokumentere arbeidet på dei ulike gruppene. Heldigvis fekk vi med oss snikkaren Gunnar Bjørn Olsen til å dokumentere noko av arbeidet med sitt videokamera. Han fekk også hjelp av Sindre Myrlund som er vit. ass. ved institutt for bygg og miljø. Desse to prøvde å filme arbeidet på dei ulike gruppene, noko som var krevjande sidan vi var fem ulike grupper i same lokale og det gir veldig krevjande forhold for å få gode lydopptak. Gunnar Bjørn har klipt saman nokre smakebitar av arbeidet på dei ulike gruppene. Her er ein smakebit frå arbeidet på gruppa som laga høvlar til vindusmaking:

Gruppe 1. hadde fokus på å snikre høvlar til vindusmaking. Her var deltakarane Thor-Aage Heiberg og Ellev Steinsli som arbeider med bacheloroppgåve på snikring av vindauge med handverktøy. Dei tar utgangspunkt i høvlar og verktøy frå Melhus og Meldal og i starten av videoklippet presenterer vi ei samling av snikkarverktøy frå Evjen i Melhus. I dette verktøysettet er det både glashøvel og morhøvel til vindauge. Dei var utgangspunkt for nokre av høvlane som vart påbyrja på seminaret. Rune Hoflundsengen og Atle Østrem arbeider med høvlar for å snikre kopi av vindauge med karm og midtpost frå tidleg 1700-tal. Dette er også deira fokus i bacheloroppgåva. I tillegg var Kolbjørn Vegar Os, Olaf Piekarski og Gunnar Kjerland med i denne gruppa. Desse tre arbeidde med høvlar som dei hadde behov for i eige arbeid.

På gruppa fekk dei laga ein del høvlar, men det vart ikkje tid til sluttføring og utprøving av desse. I ettertid har ein del av høvlane blitt gjort operative og er prøvd ut til høvling av sprosser og rammer til vindauge. I løpet av våren vil det kome meir om dette i samband med bacheloroppgåvene som studentane arbeider med. Eg kjem att med fleire postar som presenterer meir om kva dei andre arbeidsgruppene gjorde på seminaret. Her har vi både sletthøvlar, golvplogar, grindsager og ulike profilhøvlar å presentere.

Sløyd or snikring as the general term for Norwegian Woodworking?

There has been a while since our last post in English and I might inform new readers that our blog has a category for English posts. Some of you might have tryed to use Google translate to read our Norwegian or Swedish language posts? Then you know that there is some problems with the translation of the woodworking terminology from our Scandinavian languages to English. I frequently use the word «snikkar» that could translate to woodworker. In definite form plural i would write «snikkarane» that means the woodworkers. This was translated by Google translate to «sneaky guys» which have a very different meaning. Recently there have been an update to google translate and «snikkarane» are now translated to carpenters. Despite theese problems I do hope that you non Scandinavian readers are still with us.

The term «snikkar» could be used in several different ways. It could mean a woodworker in general. It could also mean a person with certificate of apprenticeship in the sorts of woodworking that compares to both joinery and cabinetmaking as theese two woodworking diciplines are regarded as one and are both included in the term «snikkar» or «snikring». To make the confusion total, the term «snikkar» are commonly used to describe the modern day carpenter, however this should be called «tømrar» as this was the traditional Norwegian term for a carpenter. The etymolgy of the word «snikkar» might be from the low German «sniddeker» that means a person who cut (whittle) wood.

hc3b8velmaking-206
Ripsawing the front of a smoothing plane with a frame saw. Photo from the blog Strilamaksel by Trond Oalann

We also have the term «sløyd» in Norwegian. That could mean woodworking in general and have also been used in that way. We have the modern use of this term from Swedish «slöjd» that are used as a word that could be translated to handicraft. In Norway is Eilert Sundt considered to be the first ethnologist and started to focus on craft and training in craft as an important part of the upbringing of children. This was around 1850-60 and it seems like it was a corresponding conception in the other Nordic countries. This was the basis for the introduction of sløyd as a school subject and also the Swedish school for teachers at Nääs in about 1870. This school was started by Otto Salomon with the financial support by his uncle. Otto Salomon published the important book «The teacher’s hand-book of slöjd, as practised and taught at Nääs; containing explanations and details of each exercise» in 1891. According to Wikipedia: Sloyd (Slöjd), also known as Educational sloyd, is a system of handicraft-based education started by Uno Cygnaeus in Finland in 1865. In Denmark we had a similar way of thinking that resulted in a educatonal system called Dansk Skolesløjd that was established in 1886.

sinking-4
Trond Oalann are making a dovetailed tool chest based on intstructions in the book «Sløidlære» by Kjennerud-Løvdal, 1922. Photo from the blog Strilamaksel.

In Norway we had Hans Konrad Kjennerud (1837-1921) who is known to have introduced the subject sløyd in the Norwegian schools. He was educated from Nääs in 1880 and was the driving force to introduce sløyd as a subject in the education of teachers. There have been many following Kjennerud and the subject sløyd have been very important for many generations pupils since. This has also resulted in a lot of interesting litterature. When I search for litterature in the subject «snikring» I find that most of the Scandinavian books seems to be written with at theoretical focus more than practical. There are very few instructions in how to do the practical work. I believe this is because of that most of the apprentices in «snikring» had done their training in the «basic skills» in their sløyd lessons in primary school. When I read some of the older sløyd books I am suprised by the level of the work the pupils where supposed to to in primary school. I have come to that we have to search books for both «snikring» and sløyd to find information in writing about the traditional Norwegian woodworking. I have in my last post written about how the autor A. Kjenhaug explains ways of working wood in his book: Arbeidsteknikker i tresløyd. (This link might be only for Norwegian IP adressses?)

sinking-51
Trond Oalann working in his workshop. Photo from his blog Strilamaksel.

A fellow woodworker and blogger, Trond Oalann, has also got interested in the early Norwegian sløyd books. He has written several blog posts of his woodworking projects based on the instructions in the four books «Sløidlære» av Hans Konrad Kjennerud and Karl Løvdal. The books where probably published in 1922. He posts about making his own horn handeled smoothing plane based on drawings and instructions from the book. He write about how to adjust the sole of your wooden plane. He write about how to flatten and dimension a board with handplanes and a lot more from theese important four books. You should follow his blog Strilamaksel to read his interesting and well illustrated posts about his work.

 

Høvelbenken i boka: Arbeidsteknikker i Tresløyd

Eg og Tomas har hatt fokus på å leite fram eldre høvelbenkar i våre to land. Gjerne høvelbenkar som er annleis enn dei høvelbenkane som vi tenkjer på som vanlege i dag. Ut frå desse eldre benkane har vi prøvd oss fram til korleis vi kan gjere ulike typar snikkararbeid. Korleis eg har brukt ein av mine kopierte høvelbenkar, kopi av benken frå Eggagarden, til høvelmaking har eg skrive om på bloggen til Norsk Skottbenk Union. Korleis eg har arbeidd med høvling av golvbord på ein anna kopiert høvelbenk, kopi av benken frå Helberg,  har eg også skrive om i samband med høvling av golvbord. Dei eldre høvelbenktypane fungerer annleis enn dei nyare og såleis må ein innrette arbeidet etter dette.

Når det gjeld nyare høvelbenkar har eg skrive om korleis Sjur Nesheim arbeider på høvelbenken når han snikrar dør. Høvelbenken Sjur brukte til dette minner meir om «vanlege» nyare høvelbenkarSjur hadde si opplæring i den fyrste tida etter andre verdskrig og var aktiv snikkar godt inn på 2000-talet. Frå denne tida finnast det godt med faglitteratur i snikkarfaget og i tresløyd som var det vanlege namnet på opplæring i snikring på grunnskulenivå og i lærarskulane. I boka «Arbeidsteknikker i tresløyd» av A. Stubhaug utgjeve i 1958 har eg funne gode illustrasjonar av korleis ein utfører det mest vanlege arbeidet i sløyden (eller snikkarhandverk med handverktøy). Eg går gjennom ein del av det som viser kva rolle høvelbenken har i dette arbeidet. Eg byrjar med grovforming av emna i denne bloggposten og kjem tilbake seinare med meir spesialisert arbeid.

For kapping av større lengder viser boka til bruk av kappebenk. Emnet vert merka med blyant og vinkel og vert støtta mot lista på benken under saging. På lågare klassetrinn kan ein feste bordet med tvinge for å lette arbeidet med saginga.
For kapping av større lengder viser boka til bruk av kappebenk. Emnet vert merka med blyant og vinkel og vert støtta mot lista på benken under saging. På lågare klassetrinn kan ein feste bordet med tvinge for å lette arbeidet med saginga.
Saging

Desse illustrasjonane viser kapping og grovkløyving av emne. Ulike sager vert brukt på mange ulike måtar i andre delar av snikkararbeidet. Her er det gjort skilnad på om det er brei eller smal baktang på benken. Når benken har baktang som går i heile bredda av benkeplata kan ein sage på utsida av benken si bakside. Her kjem det fram at ein helst sagar på høgre side av emnet og at saggrinda er vridd til høgre.

Oppretting

Desse illustrasjonane viser planhøvling av flate og retting av ein kant på emnet. Her er forfattaren inne på at høvelbenken bør ha så plan flate at han kan nyttast som referanse for å sjekke om dei høvla emna er plane nok. Dette er i ein opplæringssituasjon på lågare klassetrinn. På høgare trinn skal elevane nytte siktelister for å få emnet rett.

Boka tar utgangspunkt i dei vanlege høvelbenkane som var brukt i skulen på den tida. Baktanga er av typen som gjerne vert kalla hjulmakarbenk og er slik vi kan sjå på høvelbenken Sjur Nesheim brukte i samband med eit prosjekt på snikring av vindauge. Det verkar som det er denne typen benk som er brukt gjennom heile boka. Ein annan vanleg type baktang er den som er L-forma. Trond Oalann har posta ein post som viser korleis han brukar ein slik høvelbenk til å lage høvel etter oppskrift frå boka «Sløidlære for skole og hjem» av Kjennerud – Løvdal, 1922.

Høvling av panel av ulike slag

Vi har tidlegare skrive om seminaret vi hadde i Trondheim 15-18. november 2014. Vi var delt inn i 4 grupper som kvar hadde sine oppgåver å arbeide med. På kvar gruppe var det ein av deltakarane, ein student på Teknisk bygningsvern og restaurering på HiST, som hadde i oppgåve å samordne og presentere dokumentasjon av arbeidet på gruppa. Først ut var Ellev Steinsli som var dokumentasjonsansvarlig på gruppa som arbeidde med høvling av dør- og vindusomramming. Neste var leia av Jarle Hugstmyr og hadde Terje Planke, Rasmus Skrydstrup og Rune Hoflundsengen som deltakarar. Gruppa arbeidde med store samansette profiler. Tredje gruppe var leia av Olof Appelgren, Olaf Piekarski og Hans W. Høgnes. I tillegg var Ole Jørgen Schreiner og Anne Mari Mehus på gruppa.  Gruppa skulle arbeide med lister og panel med krum og sving. Den fjerde gruppa  bestod av Thor-Aage Heiberg, David Widerberg Howden, Tomas Karlsson, Kolbjørn Vegar Os, Jim Strokirk Rogefeldt og Per Willy Fergestad. Som student på HiST var Davoid ansvarleg for dokumentasjon av arbeidet på gruppa. Under føljer tekst og bilete av David pluss nokre bilete av andre fotografar.

Presentasjon av prøver av ulike paneler høvla på seminaret av deltakarane i gruppa. Foto: Roald Renmælmo
Presentasjon av prøver av ulike paneler høvla på seminaret av deltakarane i gruppa. Foto: Roald Renmælmo

Innledning

Oppgaven ble gitt som en del av Seminaret: Førindustriell produksjon av panel og listverk. Seminaret ble arrangert av Norsk Handverksinstitutt, Høgskolen i Sør-Trøndelag og Göteborgs Universitet i samarbeid med Trøndelag Folkemuseum. Seminaret ble holdt 15-18 November i Trøndelag Folkemuseums lokaler på Sverresborg. Deltakere var i tillegg til seks studenter fra HiST, fagpersoner fra restaurerings og museumsmiljøet i både Norge og Sverige. Seminaret besto i tillegg til selve produksjonen av flere foredrag og drøftinger. Deltakere ble delt inn i blandede grupper, med en student som dokumentasjonsansvarlig.

Undersøkelse

Foto: David Widerberg Howden
Gruppa planlegg arbeidet som seminaret. Foto: David Widerberg Howden

En viktig del av prosjektet var å finne ut hva vi ønsket å undersøke. Det startet med å se på paneleksempler som Per Willy Fergestad og Kolbjørn Vegar Os hadde med seg på verkstedet og besiktigelse av noen museumsbygninger. En av disse var Aspaasgården, der vi fant en loftsluke med panel, som vi tok med oss for videre undersøkelser.

Undersøkelse av loftsluke frå Aspåsgården. Foto: David Widerberg Howden
Undersøkelse av loftsluke frå Aspåsgården. Foto: David Widerberg Howden

Gjennom undersøking ble verktøyspor og karakteristikker, samt materialkvalitet studert. Noe som førte til nye spørsmål som kun var mulig å svare på gjennom å gjennomføre noen forsøk.

Forsøk

Gjennom forsøk ønsket vi først å finne ut hvordan akkurat panelen fra Aspaasgården var laget. Det startet med utvelgelse av materialer som ble merket opp med krittsnor, kanten ble rettet med en øks og materialene splittet med sag. Aspaaspanelet hadde en glatthøvlet flate ut mot rommet, tykkelsen varierte noe 1mm+/- og noe som så ut som spor etter en fletthøvel hadde blitt brukt til å dimensjonere baksiden slik at fjæren passet inn i notsporet. Forsøket ble fortrinnsvis utført mens materialene var spent fast i skottbenken. Arbeidsgangen var glatthøvling av flaten ut mot rommet, dimensjonering av kanten ved hjelp av fletthøvel, kant rettet av, nothøvling og til sist profilen. Ved forsøket ble det erfart at hvis kanten ikke er høvlet, så har fletthøvelen lett for å «vandre». Forsøket viste at dette var en mulig fremgangsmåte, men senere ble det observert spor etter en rissespiss som gjorde at det åpnet seg andre muligheter.

Kartlegging av varianter

Videre forsøkte vi å produsere flest mulig og kartlegge de forskjellige variantene av panel. Flere av disse var basert på panelprøvene som Kolbjørn og Per Willy hadde med seg og det ble i tillegg til bruk av eksisterende høvler, produsert enkelte spesialhøvler. Vi kom frem til tre hovedtyper: Notpanel, vekselpanel og tømmermannspanel. Under forsøket med Aspaaspanelet fant vi ut at dette var en variant av notpanelet og at denne varianten ikke er vanlig. Vi fant også at det finnes to andre varianter av tømmermannspanel, en der baksidens kant i likhet med Aspaaspanelet er justert av med en fletthøvel, slik at det dannes en jevn kant og flate ut mot rommet uavhengig av materialenes tykkelse. Og en siste variant der panelet er justert ved hjelp av en fals. Vi fant at vekselpanel også hadde flere varianter, tre hovedgrupper som kan deles inn i fjærhøvel, falshøvel og ploghøvel-varianter. I tillegg forsøkte vi å finne ut hvilke høvler som kunne brukes for å lage de mest brukte profilene.

Varianter av panel som ble gjennomgått på gruppa i løpet av seminaret. Skisse: David Widerberg Howden
Varianter av panel som ble gjennomgått på gruppa i løpet av seminaret. Skisse: David Widerberg Howden

Resultat

Vi forsøkte å sannsynliggjøre utfra verktøyspor å tolke hvordan Aspaaspanelet kunne være laget. Gjennom forsøk fant vi ut at den valgte fremstillingsmetoden var mulig, men senere funn av andre verktøyspor gjorde andre metoder også mulig. Gjennom kartlegging av hvor mange forskjellige varianter som kunne produseres, fant vi både metoder og hvilke høvler som kunne brukes til de forskjellige paneltypene.

Hyvelbänk i Tuna Kungsgård

Hyvelbänk i Tuna Kungsgård
Hyvelbänk i Tuna Kungsgård. Längd 215 cm, bredd exkl. framtång 45 cm. Skivan är 23 cm bred och 5 cm tjock. Höjd 79 cm. Foto: Tomas Karlsson

Genom ett tips av Mattias Hallgren fick jag veta att det fanns en bänk av ålderdomlig modell i Tuna Kungsgård. Vid ett besök kunde jag konstatera att det fans spår av en cirkelsågsklinga på undersidan av skivan.  Någon har tillverkat bänken när det blivit möjligt att såga med en cirkelsåg. Enligt industrihistoriken Beng Spade bör klingsågning med timmertagande sågklingor införts i Sverige omkring 1880. Från mitten  av 1800-talet fanns det cirkelsågar på de mekaniska snickerifabrikerna som etablerades vid tiden.

IMG_0117
Cirkelsågsspår på skivans undersida. Foto: Tomas Karlsson
IMG_0126
Bänklåda av spontat virke. Bakbenen har vinklats för att göra bänken stabil.          Foto: Tomas Karlsson
IMG_0123
Mellan frambenen sitter en slå och utanpå den en bräda som kan tjäna som stöd när breda arbetsstycken fästes i framtången. Foto: Tomas Karlsson
IMG_0102
Hyvelhake. Foto: Tomas Karlsson

Det här är den första bänken som vi hittat med en intakt hyvelhake i Sverige. Vi vet inte säkert hur gammal bänken är. Den kanske är som tidigast ungefär från mitten av 1800-taalet, men den kan också vara nyare. Det intressanta är att snickaren har tillverkat en bänk för att arbeta i en tradition där arbetstyckena stöds mot en hyvelhake vid hyvlingen och att bänken inte kan betraktas som särskilt gammal, åtminstone I ett snickerihistoriskt perspektiv.

IMG_0137
Hyvelhaken från undersidan.                  Foto: Tomas Karlsson