Category Archives: Tilbehør høvelbenk

Holdfast in Norway and Sweden

Foto: Tomas Karlsson
This is an old Swedish holdfast from Skåne or Blekinge. From Lund we know the name «fans tumme» in Swedish, that means «devils thumb». Photo: Tomas Karlsson

Tomas has posted about holdfast in Sweden where he present old original holdfasts from the southern part of Sweden, Skåne or Blekinge. There are two different patterns of holdfast and the one that seems to be the oldest are on the picture above. The blacksmith Mattias Helje in Lima in Sweden have tried to analyze how it could have been made. There are at least three different ways to forge a holdfast. One is to forge it from a single piece of iron with a dimension thick enough to forge the stem and then stretch out the arm. This is the method used by Øystein Myhre that forged the Norwegian patterns of holdfast. The same method is also demonstrated in a video of Peter Ross and Roy Underhill. One other method is to use a similar dimension of iron and forge it from two pieces, one for the stem and one for the arm and forge weld the two pieces together like the one below from Nordmøre in Norway.

Holdfast from Nordmøre in Norway. This seems to have been made from two pieces of iron, one for the stem, and one for the arm, and forge welded together. Photo: Roald Renmælmo

There is also a third way to forge a holdfast. You could start with a dimension that is more like the thickness of the arm and then make the stem by forge welding a piece on to it.

A measured drawing of the old holdfast from Skåne. It seems to be a weld scarf at the upper part of the stem. This indicates that the stem are made of two parts that are forge welded together. Drawing: Tomas Karlsson
A measured drawing of the old holdfast from Skåne. It seems to be a weld scarf at the upper part of the stem. This indicates that the stem are made of two parts that are forge welded together. All measures are in millimetres. Drawing: Tomas Karlsson
The two pieces of iron for the holdfast before being forge welded together. Photo: Mattias Helje
The two pieces of iron for the holdfast before being forge welded together. Photo: Mattias Helje
The stem are forge welded together and forged round in the lower part. It is kept square in the thickest part. You can see the the seam after the welding. Photo: Mattias Helje
The stem are forge welded together and forged round in the lower part. It is kept square in the thickest part. You can see the the seam after the welding. Photo: Mattias Helje
The holdfast has got the right dimensions and shape before it is shaped to the right bend. Photo: Mattias Helje
The holdfast has got the right dimensions and shape before it is shaped to the right bend. Photo: Mattias Helje
Three finished holdfast made with this method with forge welding. Photo: Mattias Helje
Three finished holdfast made with this method with forge welding. Photo: Mattias Helje

This are different patterns and different ways to make holdfasts in Sweden and Norway. Tomas and I has also done some research of what the holdfast are, or was, called in our languages. I have seen the post about this matter on the Lost Art Press blog, How do you say «holdfast»? The Norwegian names I have posted there are these:

Kjellingfot – if translated to English – goat kid foot

Benkehake – bench hook

Hallhake – hold hook

Hake – hook

Hallfast – holdfast

Ronghake – crocked hook.

Bukkefot – rams foot, this word is from Øystein Myhre that uses the holdfast  in his work as  a Norwegian blacksmith.

In Swedish there are the names «bänkhållare» (bench holder) and «knekt» (could translate to bracket or something?) in the book  “Träslöjd”, Hallén & Nordendal (1923).

In inventories in workshops in Stockholm in the early 1700`s there is several mentions of “stämhake”. That could be the same as holdfast. It could translate to “stem hook».

Tomas has also learnt the word “fans tumme”, that means “devils thumb”. That is a parallell to the Norwegian joiners “killingfot” (goat kid foot) and blacksmiths “bukkefot” (rams foot). Both refer to a goat foot and the goat and the devil are considered as related in folklore. The devil is usually equipped with rams horn.

Hållhakar i Sverige

Jag har börjat att leta exempel på det hjälpmedel, både ord och föremål, för att hålla fast arbetsstycken som vi anser ha använts vid arbeten på Vasabänken. Roald har gått igenom norskt material i ett inlägg. Det jag hittills hittat i litteratur och frågelistssvar är ytterst begränsat. Jag kommer senare att gå igenom fler frågelistssvar i hopp om att hitta fler exempel.

I Hallén & Nordendahl (1923) finns en bild på en «bänkhållare». Den beskrivs på följande sätt: » Bänkhållare, knekt (valet), är ett enkelt redskap, som ofta begagnas för att på hyvelbänken fasthålla trästycken vid avsågning, nedsågning, borrning, stämning m.m. Hållaren, består av en rund järn- eller stålten, i övre änden utsmidd till en stark vinge eller fjäder. Den nedsättes i ett å bänkskivan borrat hål; arbetsstycket lägges under fjädern och fastspännes genom ett slag med klubban på klacken i riktning a och lossas genom ett slag i riktning b.»

Bänkhållare. Ur Hallén & Nordendahl (1923).
Bänkhållare. Ur Hallén & Nordendahl (1923).

Här används benämningarna «bänkhållare» och «knekt». Knekt är ett återkommande ord för olika slags hjälpmedel inom snickeri. Noterbart är att här nämns också  «valet» som är den franska benämningen för en bänkhållare (Diderot & D Àlembert 17??). En kommentarfrån «johanrubank» till Roalds inlägg om «killingfot» är att det svenska ordet för «holdfast» är «fransk bänkspännare».

I Stadius ( 2013) ingår en genomgång av några bouppteckningar efter stolmakare i Stockholm. I flera av dem återkommer ordet ”stämhake”.  Jag har inte stött på ordet tidigare, men det kan vara en bänkhållare som avses.

När snickarmästaren Ove Malm gick i lära i en verkstad i Lund på 1930-talet hörde han de äldre snickarna använda uttrycket «fans tumme» för en bänkhållare.

För några år sedan köpte jag två bänkhållare av Kalle Melin. Han hade i sin tur köpt dem i Gärds Köpinge i  Skåne, av en samlare som specialiserat sig på järnföremål. Enligt Kalle Melin samlade han in föremål inom en radie av ca 10 mil från Gärds Köpinge, dvs. i  Skåne och Blekinge.

Bänkhållare inköpt i Gärds Köpinge. Foto Tomas Karlsson
Bänkhållare inköpt i Gärds Köpinge. Foto Tomas Karlsson
Bänkhållare inköpt i Gärds Köpinge. Foto: Tomas Karlsson
Bänkhållare inköpt i Gärds Köpinge. Foto: Tomas Karlsson

Roald och jag har bett smeden Mattias Helje i Lima tillverka kopior efter en av bänkhållarna. Vi kommer att använda dem i bänkarna som tillverkas i Stigtomta och Mariestad.

Bänkhållare tillverkade av Smeden Mattias Helge i Lima. Foto: Mattias Helge
Bänkhållare tillverkade av Smeden Mattias Helje i Lima. Foto: Mattias Helje

Källor

Hallén & Nordendahl (1923). Träslöjd.

Stadius, C (2013). En studie av stoltillverkningen i Stockholm 1750 – 1820.

Malm,O. Muntlig uppgift.

Killingfot, hallfast og hallhake i Noreg

Når vi har granska den originale høvelbenken i Vasaskipet har det verka klart at alle dei runde hola i benkeplata og føtene har vore for å bruke killingfot til å feste emne. Vi har likevel ikkje nokon original å vise til. Det er ikkje døme på killingfot på dei høvelbenkane vi har undersøkt i Noreg og Sverige. I Noreg er det sparsamt med kjelder å støtte seg på. Eg har derfor gått gjennom svara på spørjelista frå Ord og sed om Snikkarhandverket frå 1930-talet, til saman 170 svar. Det er eit omfattande materiale og mesteparten er handskrift. Det er mogleg å anten oversjå detaljar, eller å mistyde det som er skrive, men eg trur eg har fått med det meste. I spørjelista er høvelbenken eit eige emne og dette er avslutta med føljande: «Uttrykk for å festa lange stykke som ikkje fekk rom på sjølve benken.» Det er mange som har svart med å forklare at til dette brukte dei skottbenken. Likevel er det nokre få av svara som går inn på vårt emne, killingfot. Eg presenterer dei mest interessante svara under. Her er både skisser som viser utforminga på dei, forklaring av bruken og ulike nemningar. Sitata er i kursiv og nemningane er i feit kursiv.

Kjellingfoten som er med i teikninga til Arne Elven, Agdenes i Sør-Trøndelag
Kjellingfoten som er med i teikninga til Arne Elven, Agdenes i Sør-Trøndelag

Arne Elven frå Agdenes i Sør-Trøndelag er ein av dei som har forklart og teikna ein killingfot i sitt svar. Han har formulert: «Til å setja fast stykkja, som ein ikkje kan bruka klør og skruva åt, er det “kjellingfot” av jarn som går ned gjennom eit hol i benkjen og med ein labb på stykket som skal haldast fast.» Når  han skriv «klør» så viser han til det lokale namnet på benkehaken, høvelstoppen på benken. Eg har brukt nemninga killingfot med bakgrunn i nemninga til Arne Elven. Forma på den han har teikna minner om den frå Nordmøre som det er bilete av under. Det kan sjå ut som om den kan ha konisk stamme? Endre J. Korndal i Øksendal, i Møre og Romsdal skriv: «Dei brugte benkehake». Han har ei lita skisse som også minner veldig om haken på biletet under.

Killingfot frå Nordmøre. Denne har noko usikker bakgrunn men kan ha vore brukt av ein lokal snikkar. Foto: Roald Renmælmo
Killingfot frå Nordmøre. Denne har noko usikker bakgrunn men kan ha vore brukt av ein lokal snikkar. Det kan sjå ut som han er smidd av to stykke og sveisa saman. Foto: Roald Renmælmo

Frå Hillesøy i Troms skriv Jens Solvang: «Til å feste eit langt bord på benken, som ikkje gjekk mellom knigtan, bruka dei “hallhaken”, ein u forma jernbøyle som greip kringom benken og bordet og med ein skruv av jern klemte vyrket fast.» Då er det snakk om ei slags tvinge som er spent under benken og truleg ikkje ein som går gjennom eit hol. Funksjonen er  den same som ved bruk av kjellingfot, truleg er nemninga «hallhaken» knytt at det tidlegare har vore brukt hake som har stått i eit hol? Frå Trondarnes i Troms skriv Edvard Ruud: «Gamle brukte også å feste arbeidsstykket med hake og tand. Eg har eit par slike gamle jarn.» Om han med hake meiner kjellingfot kan eg ikkje vere sikker på, men han skriv om to ulike jarn og tand som det eine er nok høvelstopp. H. O. Neam frå Kvam i Nord-Trøndelag skriv: «Til å halde fast bord i høvelbenken brukte summe ein jarnbøile, der den eine arma gjekk gjennom eit hol i benken og vart driven fast med treklubba. Den jarnbøilen som kallast “hallfast” vart berre bruka under fussaging.»  Her får vi nemninga som svarar til den engelske. Han har og med at han vert driven fast med treklubba.

Smeden Øystein Myhre i Sandefjord har late seg inspirere av skisser og forklaringar i spørjelistene og smidd ulike versjonar av killingfot. Desse kjem til å bli prøvd ut på kopiane av høvelbenken frå Vasaskipet når dei er ferdige. Foto: Øystein Myhre
Smed Øystein Myhre i Sandefjord har late seg inspirere av skisser og forklaringar i spørjelistene og smidd ulike versjonar av killingfot, eller hallfast som det også kallast. Desse kjem til å bli prøvd ut på kopiane av høvelbenken frå Vasaskipet når dei er ferdige. Dimensjon og storleik er basert på hola i Vasabenken. Killingfoten er smidd av eitt stykke rundstål som er 1″ tjukt og 18″ langt. Foto: Øystein Myhre

Andreas Westin frå Henning i Nord-Trøndelag skriv: «Til å festa lange stykke som ein ikkje kunde festa millom kniktane, kunde dei nytta ein staur som rokk frå loftet og ned på stykket. Ein annan måte: litt innpå benken var eit firkantig hol, og i det sette dei ein knikt (hake) som var på skapnad som ein vinkel – la dei so stykket innåt knikten og trykte han ned so han greip innpå stykket, og feste han med eit drev (ein bløyg). Når dei flutte stykket litt om senn, kunde dei på båe desse måtane både høvla det og kløyva det med sag.» Her skriv han at det var eit firkanta hol og at dei festa «knikten» med drev (kile). Han har ei skisse som var så innklemt i teksten at det ikkje var mogleg å få ho med her, men forma er som han skriv, ein rett vinkel. Han beskriv også bruk av staur frå loftet (himlingsborda) og ned på høvelbenken. Det er ein artig detalj som elles vil etterlate seg få spor, som vi snikkarar med interesse for spor etter arbeidet til snikkarane før oss, kan sjå og tolke.

S. J. Almås frå Hølonda i Sør-Trøndelag har også teikna ein «hake for å halde nede». Han skriv: «Ved fastsetting av trestykket innpå sjølve høvelbenken brukar dei “høvelbenktonn” eller “tenner” og for lange trestykkjer “hakar” eller «håkkåa”. » Denne ser også ut til å vere omtrent i vinkel i bøyen slik som den som Andreas Westin skriv om.

Hake for å halde fast teikna av S. J. Almås frå Hølonda i Sør-Trøndelag. Han har også med to variantar av benkehake, tonn og hake med to tangar.
Hake for å halde fast teikna av S. J. Almås frå Hølonda i Sør-Trøndelag. Han har også med to variantar av benkehake, tonn og hake med to tangar slik som dei i benkane frå Siljansnäs og Nordmøre.

Hans Skeidsvoll frå Tresfjord i Møre og Romsdal skriv: «For lange stykkje bruktest ronghake og bit.» Kva han meiner med ronghake kjem ikkje fram av teksten men han nemner to ulike ting, ronghake og bit. Bit tolkar eg som haken som fungerer som høvelstopp. Ei slik tyding av ordet bit finnast det fleire stader i Møre og Romsdal i formane klobit og høvelbit. Ronghake er samansett av to ord, rong og hake. Ordet rong har eg akkurat vore med å drøfta på bloggen til båtlaben. Ordet kan kome av vrang eller krum og passar godt med forma på hakane som eg skriv om i denne posten. Ordet hake er også med i mange av dei andre nemningane eg har lista opp her. Eg finn då at det er godt grunnlag for at ronghake er ei nemning som dekkjer vår hake.

A.Kløvrud frå Nordre Land i Oppland skriv «Dei hadde ei greia som dei festa store fjøler i som dei kalla kjerringa Heller ikkje denne er nærare forklart og kan vere noko anna enn det vi tenkjer på? Martin Tunes frå Haus i Hordaland skriv: «Lange stykke festa ein til benken med ei skruetvinge.» Lars Gjels frå Selsa i Rogaland skriv: “Skrueklemme”, “skruetvinga” bruktes til å feste på høvelbenken bord eller lister, som kløves med sag». Han beskriv arbeidsmåten som med killingfoten men ved bruk av skrutvinge.

Eg reknar med at det kjem til å dukke opp fleire variantar av både nemningar og heilt sikkert også originale kjellingføter når nokon får lese seg opp på bloggen. Likevel har vi dekning for ein del aktuelle nemingar og minst to ulike utformingar. Enten dei med kraftig bøy slik som dei gjerne er i Frankrike og slike som er ganske rette og nokolunde i vinkel. Det finnast eit alterstykke frå Holland som viser ein høvelbenk med rekker med hol i føtene. Der heng det ein killingfot på veggen som verkar ganske rett, omlag som dei Andreas Westin og S. J. Almås beskriv og teiknar.

Ein 1500-tals snikkarverkstad med høvelbenken. Legg merke til killingfoten som heng på veggen oppe til høgre. Illustrasjonen er henta frå: Gerrit van der Sterre, Four centuries of Dutch planes and planemakers, 2001
Ein 1500-tals snikkarverkstad i Holland med høvelbenk. Legg merke til killingfoten som heng på veggen oppe til høgre. Legg også merke til alle hola i føtene, det minner om Vasabenken. Illustrasjonen er henta frå: Gerrit van der Sterre, Four centuries of Dutch planes and planemakers, 2001
Øystein Myhre har smidd hakar med litt variasjon i detaljane for at vi skal få prøve ut korleis dei verkar og høver saman med høvelbenken. Foto: Øystein Myhre
Øystein Myhre har smidd hakar med litt variasjon i detaljane for at vi skal få prøve ut korleis dei verkar og høver saman med høvelbenken. Dei viktige forskjellane er korleis labben er utforma. Kor stor flate er det som kvilar på emnet, krumminga på labben og utforminga av kroken mellom stamme og labb samt vinkelen på denne. For å få kroken riktig må det til ein heil del arbeid med stuking av emnet. Foto: Øystein Myhre
Øystein Myhre i smia si i Sandefjord. Det meste av smiinga vert gjort på steet med hammar men han har og ein liten fjørhammar til å ta dei litt tyngre taka. Foto: Roald Renmælmo
Øystein Myhre i smia si i Sandefjord. Det meste av smiinga vert gjort på steet med hammar. Han har ein liten fjørhammar til å ta dei litt tyngre taka som ein tidlegare gjerne brukte oppslagar til. Foto: Roald Renmælmo

Planing stop or bench hook on the Vasa bench

My last post in Norwegian was about bench hooks (planing stops) on older Norwegian workbenches. I have done a study of what they have been called, both in written sources, and what was common language among Norwegian woodworkers about 80 years ago. My main source for this is a survey from about 1934 (it spanned over several years) when 168 woodworkers where questioned about their craft, with a special focus on the workbench (høvelbenk). I found that the terminology from the litterature (benkehake, translates to bench hook) was not so much in use among the craftsmen. Some of the names (høvelbit, tang, klo, kam and bitehest) could indicate that the function or shape of the «bench hook» could be of the type seen on (older) benches without endwise but with a fixed bench hook that «bites» into the stock you are planing. Similar as the planing stop to Christopher Schwarz inspired by Roubo, or the bench hook to Peter Follansbee inspired by Moxon. Some of the answers from the survey did also have drawings to explain the shape of the «bench hook» in question.

On the workbench from Vasa there are a hole of 23 x 25 mm for a bench hook. It is placed close to the left front leg, the leg is seen coming trough the benchtop to the left on the photo. It is a countersunk area for the head of the bench hook. Photo: Roald Renmælmo
On the benchtop of the workbench from Vasa there are a hole of 23 x 25 mm for a bench hook. It is placed close to the left front leg, the leg is seen coming trough the benchtop to the left on the photo. It is a countersunk area for the head of the bench hook. Photo: Roald Renmælmo

There is also another post about the traces of the bench hook from Vasa, the text is in Norwegian. In other posts I write about how the bench was found in the wreck of Vasa that sank in 1628 and was rescued 333 years later. There are a lot of wear on the wood surfaces after all those years on the seabed. All parts of iron on the bench have eroded or rusted away. In the other post about the Vasa bench hook, I have tried to interpret the shape and size of the bench hook that the hole was made for. The hole for the shank seems to be parallel and does not taper. Most of the old bench hooks I have found in Norway and Sweden have a shank that tapers. I think the parallel shank could work a similar way as the bench hooks from Roubo and Moxon where the iron hook is mounted on a block of wood which is mounted in a through-mortise in the benchtop.

I have searched for old bench hooks that could fit in the hole in the Vasa bench. I have not found any in Sweden and Norway yet. I found some references to an interesting bench hook in a blog entry on the blog of Peter Follansbee. He write about a bench hook with 8″ long shank from an archaeological excavation in Virginia. On my question by e-mail he was helpful and sent me a scan from the book he got the information from. It is the Article «The Archaeological Evidence of Tools Used in Seventeenth- and Eighteenth-Century Virginia», by David Harvey, from the book «Eighteenth-Century Woodworking Tools», James M. Gaynor, 1997. The bench hook was from the excavations at Flowerdew Hundred in Virginia and is probably  from 1690-1730.

Drawing of the bench hook found in Virginia. From the book: Eighteenth-Century Woodworking Tools. James M. Gaynor, 1997
Drawing of the bench hook found in Virginia. The Moxon bench for comparison. It might match the hole in the Vasa bench but i do not have the exactly measures. When i measure on the drawing I find the lenght to be 9-10″ and the cross section of the shank about 1″ and parallel. From the book: Eighteenth-Century Woodworking Tools. James M. Gaynor, 1997

It is relevant to ask what an, at least 70 years younger, bench hook from Virginia have to do with the Vasa workbench? The only connection could be that the shape and measures make a match? When Vasa was built there was a lot of Dutch carpenters working on the ship. There was also some woodcarvers from the area that today is northern Germany. There was also joiners working on the interior paneling and furniture for the cabins in the stern. The joiner who used the bench hook in Virgina could have been English or Dutch and  working in a northern European tradition. The Vasa bench could also be interpreted to be a part of a northern European tradition of joinery? The connection could be stronger than that the shape and measures match?

With this information, and a glance to other old bench hooks, the blacksmith, Mattias Helje in Lima in Sweden set out to forge a bench hook for the copy of the Vasa bench that Tomas and I are building in Mariestad.

The shank of the bench hook are made parallel and  about 23 x 25 mm cross section. Photo: Mattias Helje
The shank of the bench hook are made parallel and about 23 x 25 mm cross section. It is forged by a solid piece of steel, probably similar as the original bench hook. Photo: Mattias Helje
Two bench hooks forged according to the size of the hole in the Vasa bench. Photo: Mattias Helje
Two bench hooks forged according to the size of the hole in the Vasa bench. Theese where forged today and are not tested yet. Photo: Mattias Helje

Wooden bench hook from Vasa (ship)

This is the first post in English on this blog. After our last post with pictures of the wooden bench hook from the Swedish warship Vasa that sank in the year 1628, we got a lot of English speaking readers and followers. Earlier this week Tomas and I attended at the Vasa museum to study some details of the carpenters/joiners workbench from the ship as we have started to make some copies of the bench to use in our own work. We where allowed to see some of the tools and other interesting objects that where found in the ship. Among the tools where this, now famous, wooden bench hook.

My first version of the wooden bench hook from Vasa. It is made from pine that was leftover after a door I made a couple of weeks ago. Photo: Roald Renmælmo
My first version of the wooden bench hook from Vasa. It is made from pine that was leftover after a door I made a couple of weeks ago. The original bench hook from Vasa was made of oak of a much better quality. Photo: Roald Renmælmo

In my own workshop in northern Norway i have made a workbench that is not unlike the Vasa workbench, but it is made of pine and after a model from early 1800 from a farm (Eggagården) in Røros in Norway. The original bench where probably mounted to the wall but I have modified mine to stand free on the floor. I use the bench along with my tools that are copies from old tools from my area and from about 1800-1860.

The first test of the Vasa bench hook. This is the thing I did need to make my workbench complete. I am using a bowsaw for the first test. I similar saw is in the collection of tools from Vasa. Photo: Roald Renmælmo
The first test of the Vasa bench hook. This is the thing I did need to make my workbench complete. I am using a bowsaw for the first test. Some parts of a similar saw is in the collection of tools from Vasa. The bench hook works good with a bowsaw of this type. Photo: Roald Renmælmo
The Vasa wooden bench hook does also work as a mitre guide. Here with a Wenzloff  backsaw for demonstration. This is not a type of saw that was found among the tools in Vasa. Photo: Roald Renmælmo
The Vasa wooden bench hook does also work as a mitre guide. Here with a Wenzloff backsaw for demonstration. This is not a type of saw that was found among the tools in Vasa but it works with the bench hook. Photo: Roald Renmælmo

All the other posts on the blog is in Norwegian (Roald) and Swedish (Tomas). We will continue to write in our own languages, but might write some posts in English as we would like more contact with woodworkers that works with similar things as we do in other parts of the world. Feel free to comment our posts in English and we would try to answer your questions.

This blog is about workbenches for what is called «snikkar» in Norwegian. The word is commonly used to describe a woodworker and could be the same as joiner, cabinetmaker or carpenter in English. As you would understand, there is a lot of different kinds of workbenches that have been used for different purposes. We are focusing on benches for work similar as a joiner. There is another similar blog about workbenches for jointing long boards, a bench called «skottbenk» in Norwegian. (http://skottbenk.wordpress.com) We search both private collections and museums in Norway and Sweden for old workbenches. The modern «Scandinavian» workbench, «høvelbenk«, have become so common that most people do not know other workbenches that that. We will make copies of old benches to try to rediscover some of the old woodworking knowledge.

Kombinert støtbrett og gjærkasse i verktøysamlinga frå Vasaskipet

Eg og Tomas var ein tur på Vasamuseet i Stockholm på tirsdag for å kontrollere nokre mål og ulike detaljar på høvelbenken der.  Vi ble godt motteken av Irene Lindblom og gjesteforskar Evelyn Ansel som tok oss med rundt. Evelyn arbeider spesielt med å gå gjennom snikkarverktøyet som ble funnet i skipet. Verktøyet vert nøyaktig målt opp og registrert, nokre døme på dette kan de sjå i bloggen der ho postar om arbeidet. Vi vart med Evelyn i magasinet for å sjå på nokre verktøy og delar av panel som Tomas er interessert i. Eg gjorde store auge når eg fekk sjå eit støtbrett for saging i hylla mellom det andre verktøyet.

Støtbrettet er omlag ei alen langt og har utsparing for saging i vinkel i venstre kant og sagsnitt for saging i gjeringsvinkel. Det har registreringsnummer 4876 på Vasamuseet. Foto: Roald Renmælmo
Støtbrettet er omlag ei alen langt og har utsparing for saging i vinkel i venstre kant og sagsnitt for saging i gjeringsvinkel. Det har registreringsnummer 4876 på Vasamuseet. Foto: Roald Renmælmo

Støtbrett er på ingen måte eit ord som eg reknar med at alle forstår. Eg har funnet ordet i boka «Handbok i sløyd» av A. Digranes, 1950. Med det meiner han eit brett med stopp som ein festar på høvelbenken for å stusshøvle endeved på eit emne. Altså ikkje til saging. Denne frå Vasaskipet har eg ikkje noko eige namn på, kom med forslag. Amerikanarane har noko dei kallar for wooden bench hook som tilsvarar denne frå Vasaskipet. Ein slik høyrer saman med høvelbenken, særleg om ein har benk av den typen som er på Vasaskipet. Peter Follansbee har tidlegare etterlyst døme på slike originale gamle. Endeleg kan vi vise til det. Han lovde bort 25 cents til den som kunne vise til slike.

Støtbrettet frå enden. Den lista som er nagla fast på høgre side heng fast mot kanten av høvelbenken. Foto: Roald Renmælmo

Det er laga av eik og nagla saman med trenaglar som har diameter på kring 8 mm. Det er omlag 8-10 cm mellom kvar nagle. Emna kan også ha vore limt saman for å vere ekstra stive men det er ikkje mogleg å seie så mykje om etter alle åra i sjøen. Det einaste eg kan seie er at fugene ser ut til å vere så presise at dei godt kan ha vore limt. Støtbrettet er ikkje så bredt som ein del tilsvarande amerikanske ein kan sjå bilete av på ymse nettforum. På wikipediasida for bench hook er det forklart at den brukast til både høvling, saging og stemming med stemjarn. Saginga då med nakkesag (backsaw). Det er ikkje noko som tyder på at dei har hatt slike sager på Vasaskipet. Derimot har dei hatt grindsager og stikksager av hollandsk type. Det er ikkje utenkeleg at desse sagene er betre å bruke til kapping og gjering om støtbrettet er smalt så emnet ligg nær kanten av benken?

Høgre ende av støtbrettet. Her er det saga vekk litt av framlista for å gi plass til å kappe emne i vinkel med saga. Det er tydeleg at det har vore ein høgrehendt snikkar som har brukt dette. Foto: Roald Renmælmo
Høyre ende av støtbrettet sett ovafrå. Foto: Roald Renmælmo
Høyre ende av støtbrettet sett ovafrå. Foto: Roald Renmælmo