Category Archives: Høvelmaking

Boatbuilding tools and planemaking

My friend Peter Helland Hansen, who builds clinker built boats at Hardanger Fartøyvernsenter, is a lover of traditional handtools. He has done extensive research on local tools in Hardanger and made his own tools based on his findings. He uses mostly handtools and traditional workbenches in his work. This winter Kate McMillan, a scholarship student from Yale University, is doing her research in the small boats workshop. As a part of her research she has her own blog where she writes and draws about the work in the workshop and the tools that are used in the different parts of the building process. I think the drawings contains a lot of relevant information about the work and the tools. This is a good example of how you could explain and illustrate rather complex working processes and workshop interiors.

A drawing of the small boats workshop at Hardanger fartøyvernsenter. Drawing by Kate McMillan
A drawing of the small boats workshop at Hardanger fartøyvernsenter. Drawing by Kate McMillan

Kate did also join a 3 days workshop in planemaking earlier this winter. She has made some drawing that explain the different stages in the work and the tools involved. This workshop was led by Jarle Hugstmyr from Norsk Håndverksinstitutt and the drawings illustrate how he tought the participants in this workshop. The drawing below could be followed by a description in text to further explain the different stages of the making of a wooden plane? I do hope Kate and Peter will do some more work on this planemaking instruction. You can  see more drawings from the planemaking workshop on the blog:

http://www.kategmcmillan.com/blog-post-1

Drawings that illustrates how to make your own traditional handplane. Drawing by Kate McMillan
Drawings that illustrates how to make your own traditional handplane. Drawing by Kate McMillan

Snikring av sletthøvlar

På seminaret i verktøymaking for snikkarar hadde vi fem grupper som kvar arbeidde med ulike tema. Frå før har eg skrive om snikring av profilhøvlar, sagmaking og sagblad, snikring av golvplogar og snikring av høvlar for vindusmaking. Den siste gruppa arbeidde med snikring av sletthøvlar og dette skriv eg om i denne bloggposten. På gruppa var det to deltakarar, verktøysmed og smedstipendiat Øystein Myhre og smed og doktorgradsstipendiat Patrik Jarefjäll. Desse arbeidde i tett samarbeid med den gruppa som arbeidde med snikring av golvplogar. Det meste av arbeidet med høvelmakinga var ganske likt mellom dei som arbeidde med golvplogar og dei som arbeidde med sletthøvlar.

Øystein Myhre snikrar okshøvel. Foto: Roald Renmælmo
Øystein Myhre snikrar okshøvel. Foto: Roald Renmælmo

Gunnar Bjørn Olsen har klipt saman nokre filmopptak også frå arbeidet på denne gruppa. Filmen kan du sjå i ruta under:

Dei ulike momenta som var tema på denne gruppa var også med på dei andre gruppene som arbeidde med høvelmaking. Sidan begge på gruppa er smedar var det naturleg ein del fokus på høvelståla. Særleg Øystein har smidd mykje høvelstål og han hadde med seg mengder med høvelstål til samlinga.

Det er veldig nyttig for oss handverkarar å kome saman og praktisere. Særleg nyttig er det å treffe handverkarar som har andre erfaringar og som kan vise andre måtar å gjere ting på. Når vi arbeider med verktøymaking i snikkarfaget er smeden ein naturleg og viktig samarbeidspartnar. Det er veldig bra at vi kan få med oss smedane også i arbeidet med å lage verktøy. Då lærer dei seg om viktige detaljar i verkemåten til verktøyet som dei elles ikkje så lett vil finne ut av. Vi snikkarar får også betre kjennskap til korleis smedane arbeider og korleis vi kan utvikle det faglege samarbeidet oss i mellom. Såleis var det veldig bra å få med fleire av dei mest sentrale verktøysmedane på seminaret.

Nye og gamle golvplogar. Foto: Roald Renmælmo

Snikring av golvplogar

seminaret 2-5. desember 2015 som eg har skrive om tidlegare hadde vi ei gruppe som arbeidde med å snikre golvplogar. Utgangspunktet for arbeidet på gruppa var at verktøysmeden Jon Dahlmo hadde gjort eit større arbeid med å lage høvelstål og utstyr til golvplogar. Ein type stål som består av tre smale stål som vert montert ved sida av kvarandre. Ståla vert halde fast med eit beslag og settskruvar frå sida. Einar Strand, Peter Brennvik og Ole Jørgen Schreiner laga kvart sitt sett av slike høvlar basert på ståla som Jon hadde smidd. Sjølv har eg også byrja på eit slikt sett som ikkje er heilt ferdig. Også Jon Dahlmo laga sitt eige sett med slike høvlar. Gunnar Bjørn Olsen har klipt saman litt filmopptak frå arbeidet på gruppa:

Dei fleste fekk gjort høvlane sine nokolunde ferdig i løpet av seminaret så no blir det mogleg å få høvla seg golvbord med gode nylaga høvlar. Vi fekk også drøfta ulike typar av slike tradisjonelle golvbordhøvlar. Her er det mange ulike variantar å ta av og nokre av dei kan du lese om her på bloggen til Norsk Skottbenk Union.

 

 

Jon og Einar arbeider med golvplogar. Foto: Roald Renmælmo

Snikring av høvlar til vindusmaking

2-5. desember hadde vi eit nytt seminar på Sverresborg der hadde fokus på verktøymaking for snikkarar som driv med tradisjonelle arbeidsmåtar. Vi har tidlegare hatt seminar på snikring av vindauge, snikring av dører og høvling av listverk. Berre den samlinga på høvling av listverk har vi presentert her på bloggen. Då var det studentane på Teknisk bygningsvern som presenterte arbeidet på si arbeidsgruppe på seminaret. No er desse studenane i gang med den avsluttande bacheloroppgåva i studiet. Dei 6 av studentane som er snikkarar hadde også fokus på bacheloroppgåva i arbeidet på deira gruppe på seminaret. Denne gongen fekk eg sjølv lite høve til å fokusere på arbeidet med å dokumentere arbeidet på dei ulike gruppene. Heldigvis fekk vi med oss snikkaren Gunnar Bjørn Olsen til å dokumentere noko av arbeidet med sitt videokamera. Han fekk også hjelp av Sindre Myrlund som er vit. ass. ved institutt for bygg og miljø. Desse to prøvde å filme arbeidet på dei ulike gruppene, noko som var krevjande sidan vi var fem ulike grupper i same lokale og det gir veldig krevjande forhold for å få gode lydopptak. Gunnar Bjørn har klipt saman nokre smakebitar av arbeidet på dei ulike gruppene. Her er ein smakebit frå arbeidet på gruppa som laga høvlar til vindusmaking:

Gruppe 1. hadde fokus på å snikre høvlar til vindusmaking. Her var deltakarane Thor-Aage Heiberg og Ellev Steinsli som arbeider med bacheloroppgåve på snikring av vindauge med handverktøy. Dei tar utgangspunkt i høvlar og verktøy frå Melhus og Meldal og i starten av videoklippet presenterer vi ei samling av snikkarverktøy frå Evjen i Melhus. I dette verktøysettet er det både glashøvel og morhøvel til vindauge. Dei var utgangspunkt for nokre av høvlane som vart påbyrja på seminaret. Rune Hoflundsengen og Atle Østrem arbeider med høvlar for å snikre kopi av vindauge med karm og midtpost frå tidleg 1700-tal. Dette er også deira fokus i bacheloroppgåva. I tillegg var Kolbjørn Vegar Os, Olaf Piekarski og Gunnar Kjerland med i denne gruppa. Desse tre arbeidde med høvlar som dei hadde behov for i eige arbeid.

På gruppa fekk dei laga ein del høvlar, men det vart ikkje tid til sluttføring og utprøving av desse. I ettertid har ein del av høvlane blitt gjort operative og er prøvd ut til høvling av sprosser og rammer til vindauge. I løpet av våren vil det kome meir om dette i samband med bacheloroppgåvene som studentane arbeider med. Eg kjem att med fleire postar som presenterer meir om kva dei andre arbeidsgruppene gjorde på seminaret. Her har vi både sletthøvlar, golvplogar, grindsager og ulike profilhøvlar å presentere.

hc3b8velmaking-149

Sløyd or snikring as the general term for Norwegian Woodworking?

There has been a while since our last post in English and I might inform new readers that our blog has a category for English posts. Some of you might have tryed to use Google translate to read our Norwegian or Swedish language posts? Then you know that there is some problems with the translation of the woodworking terminology from our Scandinavian languages to English. I frequently use the word “snikkar” that could translate to woodworker. In definite form plural i would write “snikkarane” that means the woodworkers. This was translated by Google translate to “sneaky guys” which have a very different meaning. Recently there have been an update to google translate and “snikkarane” are now translated to carpenters. Despite theese problems I do hope that you non Scandinavian readers are still with us.

The term “snikkar” could be used in several different ways. It could mean a woodworker in general. It could also mean a person with certificate of apprenticeship in the sorts of woodworking that compares to both joinery and cabinetmaking as theese two woodworking diciplines are regarded as one and are both included in the term “snikkar” or “snikring”. To make the confusion total, the term “snikkar” are commonly used to describe the modern day carpenter, however this should be called “tømrar” as this was the traditional Norwegian term for a carpenter. The etymolgy of the word “snikkar” might be from the low German “sniddeker” that means a person who cut (whittle) wood.

hc3b8velmaking-206
Ripsawing the front of a smoothing plane with a frame saw. Photo from the blog Strilamaksel by Trond Oalann

We also have the term “sløyd” in Norwegian. That could mean woodworking in general and have also been used in that way. We have the modern use of this term from Swedish “slöjd” that are used as a word that could be translated to handicraft. In Norway is Eilert Sundt considered to be the first ethnologist and started to focus on craft and training in craft as an important part of the upbringing of children. This was around 1850-60 and it seems like it was a corresponding conception in the other Nordic countries. This was the basis for the introduction of sløyd as a school subject and also the Swedish school for teachers at Nääs in about 1870. This school was started by Otto Salomon with the financial support by his uncle. Otto Salomon published the important book “The teacher’s hand-book of slöjd, as practised and taught at Nääs; containing explanations and details of each exercise” in 1891. According to Wikipedia: Sloyd (Slöjd), also known as Educational sloyd, is a system of handicraft-based education started by Uno Cygnaeus in Finland in 1865. In Denmark we had a similar way of thinking that resulted in a educatonal system called Dansk Skolesløjd that was established in 1886.

sinking-4
Trond Oalann are making a dovetailed tool chest based on intstructions in the book “Sløidlære” by Kjennerud-Løvdal, 1922. Photo from the blog Strilamaksel.

In Norway we had Hans Konrad Kjennerud (1837-1921) who is known to have introduced the subject sløyd in the Norwegian schools. He was educated from Nääs in 1880 and was the driving force to introduce sløyd as a subject in the education of teachers. There have been many following Kjennerud and the subject sløyd have been very important for many generations pupils since. This has also resulted in a lot of interesting litterature. When I search for litterature in the subject “snikring” I find that most of the Scandinavian books seems to be written with at theoretical focus more than practical. There are very few instructions in how to do the practical work. I believe this is because of that most of the apprentices in “snikring” had done their training in the “basic skills” in their sløyd lessons in primary school. When I read some of the older sløyd books I am suprised by the level of the work the pupils where supposed to to in primary school. I have come to that we have to search books for both “snikring” and sløyd to find information in writing about the traditional Norwegian woodworking. I have in my last post written about how the autor A. Kjenhaug explains ways of working wood in his book: Arbeidsteknikker i tresløyd. (This link might be only for Norwegian IP adressses?)

sinking-51
Trond Oalann working in his workshop. Photo from his blog Strilamaksel.

A fellow woodworker and blogger, Trond Oalann, has also got interested in the early Norwegian sløyd books. He has written several blog posts of his woodworking projects based on the instructions in the four books “Sløidlære” av Hans Konrad Kjennerud and Karl Løvdal. The books where probably published in 1922. He posts about making his own horn handeled smoothing plane based on drawings and instructions from the book. He write about how to adjust the sole of your wooden plane. He write about how to flatten and dimension a board with handplanes and a lot more from theese important four books. You should follow his blog Strilamaksel to read his interesting and well illustrated posts about his work.

 

Høvelmakerbenken

I furtebua nede i kjelleren har det manglet en høvelbenk. Jeg har en ordinær høvelbenk med fram- og baktang slik “alle” kjenner den. Ulempen er at den benken er 280 cm lang. Alt for lang til å ha nede i furtebua som i tillegg til hjemmesnekkerverksted også skal fungere som sykkelverksted og smørebu. Jeg har et ønske om å ha mulighet til litt hjemmesnekring, høvelmaking mm. og bestemte meg for å lage en benk tilpasset plass og behov.

Høvelmakerbenken, ferdig med benkehake og killingfot. Haken en laget av
Høvelmakerbenken, ferdig med benkehake og killingfot. Haken en laget av Bertil Pärmsten  (@Brackesmedja) og killingfoten er laget av Øystein Myhre (@Myhresmeden).

Benkens størrelse er i stor grad bestemt av hvor mye plass jeg har til rådighet i mitt lille kjellerkrypinn. Jeg ville ha en benk for snekring med håndverktøy og den måtte derfor ha en tykk plate som tåler å hugges på og et stødig understell som tåler å høvles på. Jeg bor i ett rekkehus i et borettslag, med små unger sovende i etasjen rett over arbeidsplassen. Benken må derfor så godt som overhodet mulig absorbere slag ved hugging av f.eks. sponrom i en høvelstokk.

Framtangen etter inspirasjon av Roubo og Chris Schwartz. Gjengetappen er selvlaget.Framtangen etter inspirasjon av Roubo og Chris Schwartz. Gjengetappen er selvlaget. Styrelisten nederst holder framtangen parallell med beinet ved å stikke en rund pinne eller bolt gjennom det hullet nærmest beinet.

Jeg endte opp med en benk hvor benkeplaten er av bjerk,  45 1/4″ lang, 3″ tykk og 17″ bred. Fremtangen og skruen er også av bjerk. Benken er 32″ høy og beina med sargene er i furu. Benken er inspirert fra flere kilder. Benkeplaten med fottangen, benkehaken og kjellingfoten er hentet fra Roubo´s velkjente høvelbenk slik Chris Schwartz har laget den. En tykk, plan, stødig plate som tar opp slag og høvling  godt. En så liten benk trenger å være stødig for å fungere til høvling. Beina er tappet opp i platen og låst med nagler. De er stivet av med sarger lengre nede. Sargene er skrudd til beina.

Bakbeina skrår ca. 12 grader, inspirert fra Wasabenken.
Bakbeina skrår ca. 12 grader, inspirert fra Wasabenken.

Jeg skal nok lage meg en hylle under benken som kan hvile på sargene etterhvert. Bakbeina på skrå er hentet fra Wasabenken og tilfører støtte sideveis til en relativt smal benk.

Frambeinet er tappet gjennom og skal fungere som en huggestabbe
Frambeinet er tappet gjennom og skal fungere som en huggestabbe

En liten egen variant er at jeg har laget et ekstremt kraftig frambein med en fottang. Beinet er 4 3/4″ tykt og 10 1/2″ bredt øverst. Frambeinet er tappet tvers gjennom platen og kilt fast med kiler ovenfra. Tanken er at hugging av sponrom skal foregå rett over dette beinet som forhåpentligvis skal fungere nesten som en liten huggestabbe. Slaget bør gå rett gjennom beinet og ned i gulvet. Ved å lage beinet avsmalnende nedover, slik som selve fottangen, ser ikke beinet så kraftig ut. Jeg synes det faktisk fungerer visuelt ganske bra. På grunn av dette kraftige frambeinet ble benken svært stødig. Dessuten tilfører beinet tyngde til den lille benken som kommer godt med når høvlingen starter.

Handhøvling av krumme lister

Vi har skrive tidlegare om seminaret vi hadde i Trondheim 15-18. november 2014. Vi var delt inn i 4 grupper som kvar hadde sine oppgåver å arbeide med. På kvar gruppe var det ein av deltakarane, ein student på Teknisk bygningsvern og restaurering på HiST, som hadde i oppgåve å samordne og presentere dokumentasjon av arbeidet på gruppa. Først ut var Ellev Steinsli som var dokumentasjonsansvarlig på gruppa som arbeidde med høvling av dør- og vindusomramming. Neste var leia av Jarle Hugstmyr og hadde Terje Planke, Rasmus Skrydstrup og Rune Hoflundsengen som deltakarar. Gruppa arbeidde med store samansette profiler. Tredje gruppe var leia av Olof Appelgren, Olaf Piekarski og Hans W. Høgnes. I tillegg var Ole Jørgen Schreiner og Anne Mari Mehus på gruppa. Gruppa skulle arbeide med lister og panel med krum og sving. Det pågåande arbeidet til Olof Appelgren med innreiingssnikring på Tottieska gården på Skansen var utgangspunkt for arbeidet på gruppa. Som student på HiST var Anne Mari ansvarleg for dokumentasjon av arbeidet på gruppa. Under føljer tekst og bilete av Anne Mari Mehus og nokre bilete av Olof Appelgren og skisser av Ole Jørgen Schreiner.

Krum vindusomramming fra Tottieske gården, forsøk på å rekonstruere verktøy og arbeidsmåte.

Innredning i Tottieska gården på Skansen. Snekkerdetaljene på bildet er i cubansk mahogni men i  de andre rommene som vi skal arbeide med er det furu som er materialen. Legg merke til den krumme lista over døra. Foto: Roald Renmælmo
Innredning i Tottieska gården på Skansen. Snekkerdetaljene på bildet er i cubansk mahogni men i de andre rommene som vi skal arbeide med er det furu som er materialen. Legg merke til den krumme lista over døra. Foto: Roald Renmælmo

Tottieska gården er et murhus fra tidlig 1770-tall, med mye av det originale interiøret intakt. Da bygningen skulle rives for å gi plass til ny bebyggelse ble deler av bygningen og interørene flyttet til Skansen i Stockholm. I forbindelse med ombygging av denne ble det bestemt at noen av rommene som ikke hadde bevarte interiører skulle innredes på samme måte som de bevarte interiørene. Det ble også bestemt at snekkerarbeidet skulle gjøres mest mulig på tradisjonelt vis. Av arbeidet var det noen oppgaver som var meir krevende, blant annet å høvle krumt profilert listverk og produsere krumme paneler. Dette ble utgangspunktet for arbeidet på vår gruppe. Olof hadde med seg både biter av originale lister og oppmålingstegninger av lister og paneler. Med utgangspunkt i dette starta vi med å finne fram til arbeidsmåter og verktøy som kunne være brukbare til å produsere tilsvarende.

Tottieska gården er eit murhus med tjukke veggar. Vindusopningane har paneler som foringar og panelen oppe er krumma. Over denne panelen er det ei krum list som er høvla i eit stykke. Det var denne lista vi arbeidde med på vår gruppe på seminaret. Foto: Roald Renmælmo
Tottieska gården er eit murhus med tjukke veggar. Vindusopningane har paneler som foringar og panelen oppe er krumma. Baksida av ein av dei originale panelane er til høgre i biletet. Over denne panelen er det ei krum list som er høvla i eit stykke. Denne lista ligg til venstre i biletet. Det var denne lista vi arbeidde med på vår gruppe på seminaret. Foto: Roald Renmælmo
Detaljbilde av profilen på den krumme lista på Tottieska gården på Skansen. Foto: Roald Renmælmo
Detaljbilde av profilen på den krumme lista på Tottieska gården på Skansen. Den flate delen i overkant er eit eige stykke som står i ei not i kanten av lista. Foto: Roald Renmælmo

Vi forsøkte å finne teknikker og verktøy som var egnet til å lage de krumme listene. Oppgaven vår var ganske utfordrende, da vi måtte starte fra bunnen. Vi hadde ingen beskrivelse eller spesialverktøy tilgjengelig for å kunne produsere disse listene. Vi startet med å diskutere hvordan arbeidet med framstillingen kunne vært gjort. Lista var bred og hadde sammensatte profiler. Vi forsøkte å analysere oss fram til i hvilken rekkefølge vi skulle lage profilene. Med utgangspunkt i denne analysen, startet arbeidet med å lage verktøyet som skulle til, men uka ble kort, og vi fikk bare så vidt testet ut høvlene vi hadde laget. Arbeidet med fremstillingen av de krumme listene har i etterkant fortsatt på Skansen. Som vi kan se av bloggen til Olof, har han hatt stor framgang.

Vi startet med å lete etter dokumentasjon på verktøy og metoder for framstilling av krumme profiler i førindustriell tid.

Vi fant en del beskrivelser og illustrasjoner av verktøy i faglitteraturen. Vi hadde også noen  eksempler av ulike høvler tilgjengelig på verkstedet.

Oversikt over vognmakerverktøy fra "The Encyclopedia of Diderot & d'Alembert" frå 1769.
På denne plansjen med verktøy for vognmaker/hjulmaker fra 1769, sees en rekke forskjellige høvler for fremstilling av krumme former. De fleste har kort såle, og vi diskuterte hvorvidt disse kunne fungere for vår oppgave. Oversikt over vognmakerverktøy fra “The Encyclopedia of Diderot & d’Alembert” frå 1769.

Radien på lista vår var ganske slak, og vi vurderte det dithen at en høvel med en såle på omtrent 10 cm lengde kunne klare kurven, om man stilte høveltanna litt dypere enn normalt for å få høvelen til å ta. Vi bruker en del tid på å planlegge rekkefølgen av høvlinga,
slik at vi har referansepunkter og anleggsflater underveis. Vi bestemmer oss for å lage tre profilhøvler med kort såle, samt en ploghøvel med krum såle og krumt land, og en skrape.

 

På vår gruppe går det meste av tida til å få produsert disse høvlene og få de til å fungere. Slikt arbeid tar en del tid når det ikke finnes konkrete originale høvler som kan kopieres. Det tok også en del tid å finne fram til oppbygning av den krumme ploghøvelen. Vi endte opp med å bruke gjengestål og muttere for å justere avstanden på landet. Siste dagen ble høvlene ferdig, og vi fikk så vidt tid til å teste de ut.

 På en buet profil må halve lista høvles i motved. Så lenge høvelstålene er skarpe, virker ikke dette å være et problem. Selv om vi ikke rakk å ferdigstille hele profilen, fikk vi en pekepinn på at høvlene fungerte etter planen. Profilhøvlene med kort såle klarte krumningen bra, og selv om anleggsflaten var kortere enn på en normalhøvel var de tilfredsstillende å høvle med. Ploghøvelen med krum såle fungerte også bra. Med noen finjusteringer håper vi at høvlene skal kunne komme til nytte. Arbeidet med de krumme listene fortsetter på Skansen i Stockholm, hvor Olof Appelgren skal jobbe videre med denne oppgaven. Forhåpentligvis vil erfaringene og jobben som ble gjort i løpet av dette seminaret være til hjelp i fortsettelsen.

Frå venstre Olaf Piekarski, Anne Mari Mehus, Ole Jørgen Schreiner, Olof Appelgren og Hans Høgnes med sine ferdige høvlar siste dagen på seminaret.
Frå venstre Olaf Piekarski, Anne Mari Mehus, Ole Jørgen Schreiner, Olof Appelgren og Hans Høgnes med sine ferdige høvlar siste dagen på seminaret.
image3
Etter Olof reiste tilbake til Skansen fekk han justert og tilpassa høvlane som vart laga på seminaret. Her har han prøvd ut høvlane på ei list. Det er nokre område med litt rufser men elles fungerte det brukbart. Foto: Olof Appelgren

Tools at Skokloster Castle in Sweden

Some of you have been following our blog so long that you might remember that Tomas has posted about an interesting old workbench at Skokloster Castle in Sweden? You might also remember that I have posted some pictures of some of the tools in the collection at Skokloster? Some of the comments on that post asked for more pictures of the tools at Skokloster, and here they come at last. This time I write in English as many of the readers of the last posts about the tools at Skokloster where not reading Norwegian.

This is the famous unfinished hall at Skokloster. The Castle was started in 1654 and this hall was left like this in 1676 when the owner, Wrangel, died. Photo: Roald Renmælmo
This is the famous unfinished hall at Skokloster. The Castle was started in 1654 and this hall was left like this in 1676, when the owner, Wrangel, died. The hall are a very interesting document of how a building project was organized in about 1670. The scaffolding where found dismanteled and what we see on the photo are the origianl material in a reconstructed scaffolding. Photo: Roald Renmælmo

The unfinished hall at Skokloster have some workbenches, a lathe and some tools that all belongs to the castle. In the next room there are a large collection of woodworking tools that have been bought and used by the previus owners. Some of the wooden molding planes  fit with some of the moldings found in different rooms in the castle. I think some of the planes could have been brought by some of the carpenters working at the castle prior to 1676. The largest part of this tool collection are the tools ordered and delivered from the toolmaker Jan Arnendtz in Amsterdam in Holland in the year 1664. Most of the more than 200 tools and even the documenteation of the order are preserved at Skokloster.

Some of the tools ordered from Jan Arendtz in 1664. They are in very good condition. Photo: Roald Renmælmo
Some of the tools ordered from Jan Arendtz in 1664. They are in very good condition. Photo: Roald Renmælmo

It is some planes and tools that sems to be made by different toolmakers than Jan Arendtz. I think some of theese tools might be used by the carpenters in the building period. Most of the tools made by Jan Arendtz have seen very litle use during the more that 350 years at Skokloster. There might have been several different sets of tools and the other sets might be more intended to be used?

The tool collection at Skokloster are a very important reference to tools and toolmaking about 350 years ago. The first owner, Carl Gustaf Wrangel was a high ranking Swedish noble, statesman and military commander. He had the money and power to build this castle in a period in the middle of the 17th century when Sweden expanded to become one of the major powers in Europe. The tools and the craftsmen at Skokloster 350 years ago might have been among the best there was in Europe at the time?

Høvelmaking med utgangspunkt i høvlane til Sjur Nesheim

Høvlane etter snikkaren Sjur Nesheim er utgangspunkt for ei samling for studentane ved HiST. Vi laga kopi av dei originale høvlane til Sjur for å bli betre kjent med originalane. Foto: Atle Østrem
Høvlane etter snikkaren Sjur Nesheim er utgangspunkt for ei samling for studentane ved HiST. Vi laga kopi av dei originale høvlane til Sjur for å bli betre kjent med originalane. Foto: Atle Østrem

I slutten av januar hadde vi ei samling på Voss for studentar på studiet Teknisk bygningsvern og restaurering på Høgskolen i Sør-Trøndelag. Studentane har bakgrunn frå ulike handverksfag og har spesialfagleg fordjuping i sine fag. Arbeidssamlinga er del av den spesialfaglige praksisen for snikkarane ved studiet. Målet med samlinga var å få kjennskap til verktøysamlinga etter snikkaren Sjur Nesheim frå Granvin. Teksten under er skriven av Atle Østrem og dei fleste bileta er teke av Martin Herrmann, båe er studentar som var med på samlinga. Dette er del 2. av rapporten frå samlinga, del 1. som tar for seg registrering av høvlane har vore posta på bloggen tidlegare.

Dag 3. 21. januar 2015, etter middag

Etter middag riggar me oss til på verkstaden ved kvar sin høvelbenk. Målet er å snikra høvel etter mal av Sjur sine høvlar. Me vel å snikra ein av høvlane me har teikna. Teikninga saman med originalhøvelen er eit godt utgangspunkt å arbeida etter då ein kjenner høvelen godt etter å ha studert han under teikninga. Det vert skore ut emne av ask som Trond har med seg. Aska har vokse i næringsrik jord, tett på innmark. Difor er ho snarvaksen med store årringar noko me ynskjer av emne i lauvtre. Trond fortel at det var av slik ask Sjur laga sine høvlar.

Med utgangspunkt i dei originale høvlane til Sjur lagar vi kvar sin høvel som ein del av samlinga. Foto: Atle Østrem
Med utgangspunkt i dei originale høvlane til Sjur lagar vi kvar sin høvel som ein del av samlinga. Foto: Atle Østrem
Dag 4. 22. januar 2015

Arbeidet med å laga høvlar held fram på verkstaden. Me rettar og dimensjonerer emna for hand med skrubb, lokkert og pusshøvel. Det vert bora med navar og stemt ut for kilegang og seng til høveltanna ved hjelp av stemjern og beitel. Av moderne verktøy er det berre bandsaga som vert nytta. Under arbeidet vert det reflektert over kor presist dei gamle høvlane er snekra. Det er rette og nøyaktige linjer i utstemningar for høveltann, kilegang og sponutkast. Det er ikkje heilt lett for oss å gjera dette like fint og presist.

Emne til høvel med sponrom og kilegang nesten ferdig. Foto: Atle Østrem
Emne til høvel med sponrom og kilegang nesten ferdig. Foto: Atle Østrem

Spesielt utfordrande er det å stikka ut overkant av kilegangen. Ettersom høvlane til Sjur oftast har klaff/forgatt ligg kilegangen høgare en linja mot sponopninga. Det gjer at me ikkje kan stikka i meved opp frå sponopninga i solen av høvelen. For å få til ei rett linje må me derimot stikka frå oppsida av høvelen og ned. Det inneber at me stikk i motved,- noko som lett gir utrivingar. Ved hjelp av eit godt og kvast stemjern, og ved å ta av lite i kvart snitt, klarer me etter kvart å få til dette. Nokre høvlar er no så ferdige at dei kan prøvast. Det er fleire faktorar som må vurderast i forhold til å få til eit godt resultat. Små endringar i sponopning eller kileform blir gjort for å få ein høvel som fungerer optimalt. Det at høveltanna ligg stabilt mot senga slik at ho ikkje vibrerer under høvlinga er viktig. Me har mykje å strekka oss etter i så måte og arbeidet fortsetter til langt ut på kvelden. Det er sosialt og kjekt å snekra høvlar. Det er ingen som vil vera den første som sluttar av og klokka vert ti før me stenger og går heim.

Dag 5. 23. januar 2015

Timane med høvelmaking er travle fram mot avsluttinga til middag. Me tar likevel pause i arbeidet ei stund slik at Roald kan gjennomgå ein del teori i forhold til kva me kan sjå etter når me studerer dei gamle høvlane. Roald framheld at dokumentasjonen av høvlane kan gjerast svært detaljert ut frå kva kunnskap ein ynskjer å lesa ut av dei. I så måte er funksjon og bruk av høvlane vesentleg. Me kan tenka oss at høvlane til Sjur var optimalisert i forhold til ein mest mogleg effektiv produksjon av snikkervarer. Dette frå ei tid då høvlane var einaste tilgjengelege teknologi til å bruka i produksjonen av dører, vindauge, listverk mm.

Moglege kreterier for dokumentasjon av høvlane

Registreringa av høvlane vert i første omgang lista opp der høvlane er identifisert med nokre få opplysningar og registreringsnummer som krevjast i ei museal samling.

Verktøyregistrering i rekneark der nokre enkle opplysningar er med.
Verktøyregistrering i rekneark der nokre enkle opplysningar er med. På denne måten kan vi gjere arbeidet med registreringa overkommeleg på den tida vi har til rådvelde. For kvar enkelt høvel er ikkje opplysningane utfyllande informasjon, men det totale biletet som vi får fram kan også vere av interesse. Ikkje minst får vi oversikt over mengda av høvlar og gruppering i ulike typar. Vi kan sjå at det er fleire langhøvlar i samlinga. Med det utgangspunktet kan vi spørje oss om bakgrunnen til at det er fleire? Kan det vere at Sjur hadde langhøvlar som var tilpassa ulike typar spesialarbeid? I så fall bør vi undersøke om det er detaljar i utforminga som tyder på dette. Det kan vere at nokre av langhøvlane er laga og brukt av forgjengarane til Sjur? Då kan vi sjå etter om vi finn spor som tyder på det. Den totale oversikta over verktøyet kan difor vere nyttig som utgangspunkt for meir detaljerte undersøkingar.

For oss handverkarar har samlinga ein meir definert verdi,-nemlig som kunnskapsbase for utøving av handverk. Slik er me heldige som har tilgang til dei og kan studera dei meir inngåande. Det vert diskutert kva ein kan legga vekt på ved ein grundigare dokumentasjon av høvlane for å læra mest mogleg om dei og handverket dei representerer. Her følgjer ei oppsummering av det me snakka om:

Lokal forankring

Verktøyet til Sjur har ei lokal forankring. Det høyrer til Sjur og familien hans over fleire generasjonar. Verktøyet kan på den måten fortelja oss om ei utvikling i snikkerfaget i Hardanger frå midten av 1800-talet fram til vår tid. Verktøyet vitnar om tradisjon og kontinuitet gjennom fleire generasjoner snekkarar. Det er berre gjort små endringar i utforminga av verktøyet frå ein generasjon til ein annan.

Verktøyet knytt til bruk og produksjon

Når me studerer dei gamle høvlane legg me vekt på konteksten bruk i forhold til produkt/gjenstand. Sjur laga den første høvelen sin det året han sto som konfirmant. Når han brukte sitt eige eller far og bestefar sitt verktøy, var dette noko han hadde lært frå barnsbein av og som låg naturleg for han. Når han synte bruken av verktøyet til vår generasjon handverkarar, eller ved samtale, var dette ei direkte overlevering av kunnskap. Verdifullt er det at Sjur viste fram heile prosessar i arbeidet sitt. Han legg opp ei rekkefølgje i arbeidet med bruk av ulike verktøy i ein logisk produksjonsprosess. Ved å sjå samanhengen mellom verktøyet og produksjonsmåten lærer me mykje om korleis verktøyet er optimalisert i forhold til funksjon. Me kan samtidig laga oss eit bilete av kor effektivt verktøyet har vore i produksjonen. Kva krav som har vore stilt til verktøyet, bruken av det og resultatet i det ferdige produktet. Det er verdt å merke seg at høvlane til Sjur i seg sjølv er døme på framifrå handverk. Han har vore i stand til å laga sitt eige produksjonsutstyr for å utøva handverket sitt på ein best mogleg måte. Dette er og ei arv me snikkarar må forsøka å ta vare på i eige arbeid.

I så måte har me mykje å strekka oss etter.

Grep/ handtak

Nokre høvlar har bruksmerker etter handgrep. Det fortel oss noko om korleis arbeidsstillinga har vore ved høvelbenken eller på forsetet. Mange av høvlane har horn, mens fleire er okshøvlar med doble tverrstilte handtak. To personer kan effektivt og med stor kraft retta eller tykka bord sitjande på forsetet med ein slik høvel.

Sponopning

Sponopninga seier noko om bruken av høvelen. Stor opning slepp gjennom grove spon og passar best på ein skrubbhøvel. Pusshøvelen har naturleg mindre sponopning. 1/8 tomme eller om lag 4 mm er utgangspunkt for sponopninga også på Sjur sine høvlar. Det er vanskeleg å laga høvlar med mindre sponopning då ein ikkje kjem til å stikka med stemjern gjennom ei smalare opning. Dei fleste høvlane er laga med ei flate/avsats som følgjer tanna i framkant eit stykke opp i sponopninga. Det gjer at sponopninga ikkje vert nemneverdig større når høvelen vert slitt og ein må høvla av solen og retta han. Likevel er det verdt å merka seg at ein stor sponopning på ein gamal høvel kan komma av at høvelen er nedsliten. Me ser og at det ved nokre høve er spøta i eit stykke tre i framkant av tanna for å minske sponopninga.

Sponopning på pusshøvel nr. 18 i samlinga etter Sjur. Foto: Martin Herrmann
Sponopning på pusshøvel nr. 18 i samlinga etter Sjur. Foto: Martin Herrmann
Sponutkast

Det er vanleg at større høvlar har sponutkast midt på, medan mindre høvlar har sponutkast på sida. Falshøvlar og staffhøvlar har oftast sponutkast på sida. Eit særtrekk med Sjur sine høvlar er at dei aller fleste har sponutkast på midten. Sjølv falshøvlane hans er laga på denne måten. Då med skråstilt seng for tanna slik at denne kjem ut i kanten av stokken nede. Samstundes er det nok tre att oppe til at det er feste for kilen. Ein høvel med midtstilt sponutkast slepp spona lettare ut enn ein høvel med sideutkast. Berre dei minste staffhøvlane til Sjur har sideutkast.

Høvel nr. 18
Høvel nr. 18 har fint utforma sponutkast. Høvelen er klassifisert som ein pusshøvel. Foto: Martin Herrmann
Solen

Me undersøker om solen på høvelen er plan og rett eller om den er ujamn. Det fortel oss om høvelen er til grovt eller fint bruk. Solen på ein høvel til å retta eller pussa med må vera plan og rett for at han skal fungere. Gamle høvlar har ofte dratt seg skeive pga. trykket frå kilen og må rettast før dei kan høvle plant igjen. Ved slik retting må kilen vera satt i saman med stålet slik at høvelen har same belastning som under bruk.

Oppmålingsteikning av høvel i samlinga etter snikkaren Sjur Nesheim i Granvin.
Oppmålingsteikning av høvel i samlinga etter Sjur. På ei slik teikning kan vi få med sentrale mål og vinklar som ein treng for å lage sin eige høvel.
Høveltanna

Når det gjeld høveltanna er det mykje å sjå etter. Er tanna med eller utan klaff / forgatt?Klaffen blei vanleg på høvlar frå midten av 1800-talet. Det er då mest tale om fabrikk produserte stål. Sjur sine høvlar har mest stål med klaff. Sjølv skrubbhøvlane hans har klaff, men Sjur ”klaffa” desse høvlane grovt slik at dei fungerer tilnærma som ei tann utan klaff. Forskjellen er at klaffen vil bryta sponen i ein brattare vinkel og løfta ho meir rett opp frå høvelen enn det som er tilfelle med ei tann utan klaff. Profilhøvlane er utan klaff.

Falshøvel med skråstilt tann med klaff, nr.  23. Dette er ein komplisert høvel å lage. Foto: Martin Herrmann
Falshøvel med skråstilt tann med klaff, nr. 23. Dette er ein komplisert høvel å lage. Foto: Martin Herrmann

Profilen på tanna kan vera runda. Samenfaller det med ein stor sponopning vert høvelen rekna for å vera ein skrubb. Ein skrubbokse med handtak for to personar vil vera særs effektiv å bruka. Han spyttar ut tjukke spon og fjernar materiale kjapt og greitt. Kvessinga av høveltanna er viktig å sjå etter. Ein slipevinkel på om lag 30 grader er vanleg også på Sjur sine høvlar. Ein buttare egg kan tyda på at høvelen har vore brukt i hardved eller materiale med mykje hard kvist. Me kan sjå om me finn ut kva slipeverktøy som er brukt. Ein tilnærma rett slipefas indikerer at det er brukt ein gamaldags slipestein medan ein mindre diameter på fasen kan tyda at det er brukt smergelskive. Bryninga er og viktig å studera. Er det slipemerker etter fleire korningar/grovheit på brynet? Er det gjort mykje arbeid i å få ei plan bakside av stålet? Er slipefasa bryna heilt ut slik at ho er plan eller står det att merker etter steinen?Er stålet nedslite kan det tyda på at det er ein høvel som har vore mykje brukt. Vinkelen mellom tanna og solen på Sjur sine høvlar er så langt me har sett rundt 45 grader. Ved høvling i vanskeleg material som mahogni eller flammebjørk kan det vera naudsynt å ha ein brattare vinkel på tanna for å unngå utriving.

Merkeriss for høveltann, kile og sponrom. Foto: Atle Østrem
Merkeriss for høveltann, kile og sponrom. Foto: Atle Østrem
Kilen

Kilen på ein høvel med klaff kan ha litt større avstand til eggen og sponopninga enn det som er tilfelle dersom tanna ikkje har klaff. Dette fordi klaffen stabiliserer tanna noko og tar opp litt av funksjonen til kilen. Kilen kan derfor slutta litt lenger bak og vil då ikkje stenga så lett for sponutkastet. Det er likevel viktig at kilen slutter godt til tanna og til sidene i kilegangen. Slik hindrar me vibrasjonar i tanna under høvlinga, og me slepp å plagast med at spona blir sittande fast og pakkar seg i sponopninga.

Vidare arbeid

Etter å ha arbeid med høvlane til Sjur gjennom veka er me blitt godt kjend med dei. Dokumentasjonsarbeidet og høvelmakinga har gitt oss meir kunnskap om kva for kvalitetar me skal sjå etter i ein høvel. Me har fått meir øving i å laga vår eigen høvel, og me forstår betre no kva som skal til for å få høvelen til å virke slik at den gjer best mogleg arbeid for oss. Høvlane til Sjur er laga med stor presisjon og vitnar om at han var ein særs flink snikker. På den måten er han kjelde til inspirasjon for oss når me skal arbeida vidare med handverket i snikkarfaget. Fagleg dugleik i snikringa kan me berre oppnå ved å øva oss i det daglege arbeidet vårt. Då er det ein føresetnad at me har godt verktøy å arbeida med. Målet vidare er derfor å bli betre på å laga eige verktøy. Slik tar ein sjølv kontroll over kvaliteten i eige arbeid. Det gjev inspirasjon til å snikre enda fleire høvlar.

Deltakarar:

Trond Oalann, Hordaland fylkeskommune. Roald Renmælmo, HiST, Anne Mari Mehus, student HiST. David W. Hovden, student HiST. Ellev Steinsli, student HiST.
Rune Hofslundsengen, student HiST.Martin Herrmann, student HiST. Atle Østrem, student HiST.