Sagblad og sagmaking

Olaf Piekarski frå Rørosmuseet prøvar bjelken på si nylaga grindsag. Foto: Gunnar Bjørn Olsen

Seminaret i verktøymaking for snikkarar som vi hadde på Sverresborg hadde mange tema. Eg har tidlegare posta om snikring av høvlar for vindusmaking og snikring av golvplogar. Snikring av høvlar og ymse variantar av høvling har vi tidlegare skrive ein del om på bloggen. Saga er også eit viktig snikkarverktøy, men har så langt ikkje vore i fokus på tidlegare seminar i vårt fagmiljø. Denne gongen fekk vi plass til ei gruppe som hadde fokus på grindsaga i ulike variantar. Jarle Hugstmyr var sentral i arbeidet og fekk fagleg støtte frå Trond Oalann som også har arbeidd ein del med grindsager og skrive på sin eige blogg om noko av dette. Eit døme på dette er: Fotsaging, etter Kjennerud-Løvdal

Gunnar Bjørn Olsen har klipt saman ein filmsnutt som viser noko av arbeidet på gruppa.

Elles var Per Willy Fergestad, Hans W. Høgnes og Per Berntsen med i gruppa som hadde fokus på sager og sagmaking. I tillegg var nokre av deltakarane på andre grupper involvert i litt sagmaking eller filing. Underteikna heldt på med filing av kjøpte sager. Det er etterkvart vanskeleg å få tak i gode grindsager eller grindsagblad frå leverandørar eller produsentar. Eit tema vi drøfta ein del var det å arbeide vidare med å få nokon til å lage sagblad med høvelege mål til å brukast til grindsager som er i tråd med den norske snikkartradisjonen. Jon Dahlmo frå Verktøysmia var snar til å ta tak i dette og har byrja å finne fram til egna stål og produksjonsmåtar for å få til dette. Vi ser fram til å få prøvd ut dei fyrste sagblada frå denne produksjonen så snart dei er klare.

Justering av bjelke til grindsag. Foto: Gunnar Bjørn Olsen

Original grindsag som inspirasjon til nylaging. Foto: Gunnar Bjørn Olsen

Oddbjørn Syrstad studerer ei av grindsagene frå garden sin på Evjen i Melhus. Foto: Gunnar Bjørn Olsen

Trond og Jarle i seriøse drøftingar kring forma på sagtennene på saga til Trond. Foto: Gunnar Bjørn Olsen

Per Willy filer sag. Foto: Gunnar Bjørn Olsen

Nylaga sager på seminaret. Foto: Gunnar Bjørn Olsen

Olaf dreier skruvar til saga si. Foto: Gunnar Bjørn Olsen

Eg håpar dette er starten på auka fokus på grindsagene som er ein viktig del av vår fagtradisjon i snikkarfaget i Norden. Å lage si eiga grindsag er eit fint lite prosjekt som ein gjerne kan få til på eit kurs over nokre få dagar. Det er ikkje vanskeleg å finne gamle grindsager som kan vere til inspirasjon til sagmakinga.

Snikring av høvlar til vindusmaking

2-5. desember hadde vi eit nytt seminar på Sverresborg der hadde fokus på verktøymaking for snikkarar som driv med tradisjonelle arbeidsmåtar. Vi har tidlegare hatt seminar på snikring av vindauge, snikring av dører og høvling av listverk. Berre den samlinga på høvling av listverk har vi presentert her på bloggen. Då var det studentane på Teknisk bygningsvern som presenterte arbeidet på si arbeidsgruppe på seminaret. No er desse studenane i gang med den avsluttande bacheloroppgåva i studiet. Dei 6 av studentane som er snikkarar hadde også fokus på bacheloroppgåva i arbeidet på deira gruppe på seminaret. Denne gongen fekk eg sjølv lite høve til å fokusere på arbeidet med å dokumentere arbeidet på dei ulike gruppene. Heldigvis fekk vi med oss snikkaren Gunnar Bjørn Olsen til å dokumentere noko av arbeidet med sitt videokamera. Han fekk også hjelp av Sindre Myrlund som er vit. ass. ved institutt for bygg og miljø. Desse to prøvde å filme arbeidet på dei ulike gruppene, noko som var krevjande sidan vi var fem ulike grupper i same lokale og det gir veldig krevjande forhold for å få gode lydopptak. Gunnar Bjørn har klipt saman nokre smakebitar av arbeidet på dei ulike gruppene. Her er ein smakebit frå arbeidet på gruppa som laga høvlar til vindusmaking:

Gruppe 1. hadde fokus på å snikre høvlar til vindusmaking. Her var deltakarane Thor-Aage Heiberg og Ellev Steinsli som arbeider med bacheloroppgåve på snikring av vindauge med handverktøy. Dei tar utgangspunkt i høvlar og verktøy frå Melhus og Meldal og i starten av videoklippet presenterer vi ei samling av snikkarverktøy frå Evjen i Melhus. I dette verktøysettet er det både glashøvel og morhøvel til vindauge. Dei var utgangspunkt for nokre av høvlane som vart påbyrja på seminaret. Rune Hoflundsengen og Atle Østrem arbeider med høvlar for å snikre kopi av vindauge med karm og midtpost frå tidleg 1700-tal. Dette er også deira fokus i bacheloroppgåva. I tillegg var Kolbjørn Vegar Os, Olaf Piekarski og Gunnar Kjerland med i denne gruppa. Desse tre arbeidde med høvlar som dei hadde behov for i eige arbeid.

Vi samanliknar den gamle høvelen frå Evjen med ein tilsvarande frå Holland. Ikkje mykje skilnad på desse. Foto: Gunnar Bjørn Olsen

Ellev har byrja på sin fyrste glashøvel. Foto: Gunnar Bjørn Olsen

Kolbjørn høvlar til emne til høvel. Foto: Gunnar Bjørn Olsen

På gruppa fekk dei laga ein del høvlar, men det vart ikkje tid til sluttføring og utprøving av desse. I ettertid har ein del av høvlane blitt gjort operative og er prøvd ut til høvling av sprosser og rammer til vindauge. I løpet av våren vil det kome meir om dette i samband med bacheloroppgåvene som studentane arbeider med. Eg kjem att med fleire postar som presenterer meir om kva dei andre arbeidsgruppene gjorde på seminaret. Her har vi både sletthøvlar, golvplogar, grindsager og ulike profilhøvlar å presentere.

Høvelbenken i boka: Arbeidsteknikker i Tresløyd

Eg og Tomas har hatt fokus på å leite fram eldre høvelbenkar i våre to land. Gjerne høvelbenkar som er annleis enn dei høvelbenkane som vi tenkjer på som vanlege i dag. Ut frå desse eldre benkane har vi prøvd oss fram til korleis vi kan gjere ulike typar snikkararbeid. Korleis eg har brukt ein av mine kopierte høvelbenkar, kopi av benken frå Eggagarden, til høvelmaking har eg skrive om på bloggen til Norsk Skottbenk Union. Korleis eg har arbeidd med høvling av golvbord på ein anna kopiert høvelbenk, kopi av benken frå Helberg,  har eg også skrive om i samband med høvling av golvbord. Dei eldre høvelbenktypane fungerer annleis enn dei nyare og såleis må ein innrette arbeidet etter dette.

Når det gjeld nyare høvelbenkar har eg skrive om korleis Sjur Nesheim arbeider på høvelbenken når han snikrar dør. Høvelbenken Sjur brukte til dette minner meir om «vanlege» nyare høvelbenkar. Sjur hadde si opplæring i den fyrste tida etter andre verdskrig og var aktiv snikkar godt inn på 2000-talet. Frå denne tida finnast det godt med faglitteratur i snikkarfaget og i tresløyd som var det vanlege namnet på opplæring i snikring på grunnskulenivå og i lærarskulane. I boka «Arbeidsteknikker i tresløyd» av A. Stubhaug utgjeve i 1958 har eg funne gode illustrasjonar av korleis ein utfører det mest vanlege arbeidet i sløyden (eller snikkarhandverk med handverktøy). Eg går gjennom ein del av det som viser kva rolle høvelbenken har i dette arbeidet. Eg byrjar med grovforming av emna i denne bloggposten og kjem tilbake seinare med meir spesialisert arbeid.

For kapping av større lengder viser boka til bruk av kappebenk. Emnet vert merka med blyant og vinkel og vert støtta mot lista på benken under saging. På lågare klassetrinn kan ein feste bordet med tvinge for å lette arbeidet med saginga.

Saging

Vinkelen på saga for kapping på kappebenk og på vanleg høvelbenk.

Kapping av korte emne kan gjerast på høvelbenken. Her er emnet festa i baktanga.

Kløyving med breisag i baktanga.

Framgangsmåte for kløyving av emne med breisag. Emnet er festa i benk med brei baktang.

Kløyving av korte emne med breisaga. Emnet er festa i baktanga på benk med smal baktang.

Desse illustrasjonane viser kapping og grovkløyving av emne. Ulike sager vert brukt på mange ulike måtar i andre delar av snikkararbeidet. Her er det gjort skilnad på om det er brei eller smal baktang på benken. Når benken har baktang som går i heile bredda av benkeplata kan ein sage på utsida av benken si bakside. Her kjem det fram at ein helst sagar på høgre side av emnet og at saggrinda er vridd til høgre.

Oppretting

Fastspenning av emnet for høvling av flate. Margsida skal snu opp, framkanten av emnet skal ligge jevnt med benkekanten og halvparten av emnet, eller mer, må komme over benkehakene.

I første del av høvelstrøken skal hovedtrykket komme på framenden av høvelen. Deretter skal trykket vere jevnt fordelt. Mot slutten av strøket skal hovedtyngden komme på bakenden av høvelen. Tilbake skal en føre høvelen lett over emnet, men likevel slik at en (med noe øvelse) «føler» hvor en skal høvle.

Handgrep for høvling med langhøvel.

På lavere trinn bør høvelbenken vere så plan at guttene kan kontrollere om emnet er plant ved å legge den høvlede side mot benken. På seinere trinn (f. eks. i framhaldsskolen) må guttene lære seg å nytte siktelister.

For høvling av kant kan ein spenne fast smale emne i baktanga (til venstre) og breie emne i framtanga. (til høgre)

Kanthøvling med sletthøvel. Handgrep

Fotstilling ved kanthøvling av emne med langhøvel.

Desse illustrasjonane viser planhøvling av flate og retting av ein kant på emnet. Her er forfattaren inne på at høvelbenken bør ha så plan flate at han kan nyttast som referanse for å sjekke om dei høvla emna er plane nok. Dette er i ein opplæringssituasjon på lågare klassetrinn. På høgare trinn skal elevane nytte siktelister for å få emnet rett.

Boka tar utgangspunkt i dei vanlege høvelbenkane som var brukt i skulen på den tida. Baktanga er av typen som gjerne vert kalla hjulmakarbenk og er slik vi kan sjå på høvelbenken Sjur Nesheim brukte i samband med eit prosjekt på snikring av vindauge. Det verkar som det er denne typen benk som er brukt gjennom heile boka. Ein annan vanleg type baktang er den som er L-forma. Trond Oalann har posta ein post som viser korleis han brukar ein slik høvelbenk til å lage høvel etter oppskrift frå boka «Sløidlære for skole og hjem» av Kjennerud – Løvdal, 1922.

Høvling av panel av ulike slag

Vi har tidlegare skrive om seminaret vi hadde i Trondheim 15-18. november 2014. Vi var delt inn i 4 grupper som kvar hadde sine oppgåver å arbeide med. På kvar gruppe var det ein av deltakarane, ein student på Teknisk bygningsvern og restaurering på HiST, som hadde i oppgåve å samordne og presentere dokumentasjon av arbeidet på gruppa. Først ut var Ellev Steinsli som var dokumentasjonsansvarlig på gruppa som arbeidde med høvling av dør- og vindusomramming. Neste var leia av Jarle Hugstmyr og hadde Terje Planke, Rasmus Skrydstrup og Rune Hoflundsengen som deltakarar. Gruppa arbeidde med store samansette profiler. Tredje gruppe var leia av Olof Appelgren, Olaf Piekarski og Hans W. Høgnes. I tillegg var Ole Jørgen Schreiner og Anne Mari Mehus på gruppa.  Gruppa skulle arbeide med lister og panel med krum og sving. Den fjerde gruppa  bestod av Thor-Aage Heiberg, David Widerberg Howden, Tomas Karlsson, Kolbjørn Vegar Os, Jim Strokirk Rogefeldt og Per Willy Fergestad. Som student på HiST var Davoid ansvarleg for dokumentasjon av arbeidet på gruppa. Under føljer tekst og bilete av David pluss nokre bilete av andre fotografar.

Presentasjon av prøver av ulike paneler høvla på seminaret av deltakarane i gruppa. Foto: Roald Renmælmo

Innledning

Oppgaven ble gitt som en del av Seminaret: Førindustriell produksjon av panel og listverk. Seminaret ble arrangert av Norsk Handverksinstitutt, Høgskolen i Sør-Trøndelag og Göteborgs Universitet i samarbeid med Trøndelag Folkemuseum. Seminaret ble holdt 15-18 November i Trøndelag Folkemuseums lokaler på Sverresborg. Deltakere var i tillegg til seks studenter fra HiST, fagpersoner fra restaurerings og museumsmiljøet i både Norge og Sverige. Seminaret besto i tillegg til selve produksjonen av flere foredrag og drøftinger. Deltakere ble delt inn i blandede grupper, med en student som dokumentasjonsansvarlig.

Undersøkelse

Gruppa planlegg arbeidet som seminaret. Foto: David Widerberg Howden

En viktig del av prosjektet var å finne ut hva vi ønsket å undersøke. Det startet med å se på paneleksempler som Per Willy Fergestad og Kolbjørn Vegar Os hadde med seg på verkstedet og besiktigelse av noen museumsbygninger. En av disse var Aspaasgården, der vi fant en loftsluke med panel, som vi tok med oss for videre undersøkelser.

Undersøkelse av loftsluke frå Aspåsgården. Foto: David Widerberg Howden

Gjennom undersøking ble verktøyspor og karakteristikker, samt materialkvalitet studert. Noe som førte til nye spørsmål som kun var mulig å svare på gjennom å gjennomføre noen forsøk.

Forsøk

Gjennom forsøk ønsket vi først å finne ut hvordan akkurat panelen fra Aspaasgården var laget. Det startet med utvelgelse av materialer som ble merket opp med krittsnor, kanten ble rettet med en øks og materialene splittet med sag. Aspaaspanelet hadde en glatthøvlet flate ut mot rommet, tykkelsen varierte noe 1mm+/- og noe som så ut som spor etter en fletthøvel hadde blitt brukt til å dimensjonere baksiden slik at fjæren passet inn i notsporet. Forsøket ble fortrinnsvis utført mens materialene var spent fast i skottbenken. Arbeidsgangen var glatthøvling av flaten ut mot rommet, dimensjonering av kanten ved hjelp av fletthøvel, kant rettet av, nothøvling og til sist profilen. Ved forsøket ble det erfart at hvis kanten ikke er høvlet, så har fletthøvelen lett for å «vandre». Forsøket viste at dette var en mulig fremgangsmåte, men senere ble det observert spor etter en rissespiss som gjorde at det åpnet seg andre muligheter.

Til panelen ble borda snorslått og kanta med øks. Foto: David Widerberg Howden

Vidare ble borda retta med ein skottokse i skottbenken. Foto: David Widerberg Howden

Borda ble høvla med ein fast ploghøvel som Thor-Aage hadde.

Måla på pløyinga. Nota har like stor bredde som avstand frå rettside til nota. Foto: David Widerberg Howden

Høvling av staff på kanten av bordet. Foto: David Widerberg Howden

Høvling av fals på flasken av bordet. Foto: David Widerberg Howden

Høvling av fals frå kanten av bordet med ein semshøvel. Foto: David Widerberg Howden

Høvling av staff med ein staffhøvel. Foto: David Widerberg Howden

Kartlegging av varianter

Videre forsøkte vi å produsere flest mulig og kartlegge de forskjellige variantene av panel. Flere av disse var basert på panelprøvene som Kolbjørn og Per Willy hadde med seg og det ble i tillegg til bruk av eksisterende høvler, produsert enkelte spesialhøvler. Vi kom frem til tre hovedtyper: Notpanel, vekselpanel og tømmermannspanel. Under forsøket med Aspaaspanelet fant vi ut at dette var en variant av notpanelet og at denne varianten ikke er vanlig. Vi fant også at det finnes to andre varianter av tømmermannspanel, en der baksidens kant i likhet med Aspaaspanelet er justert av med en fletthøvel, slik at det dannes en jevn kant og flate ut mot rommet uavhengig av materialenes tykkelse. Og en siste variant der panelet er justert ved hjelp av en fals. Vi fant at vekselpanel også hadde flere varianter, tre hovedgrupper som kan deles inn i fjærhøvel, falshøvel og ploghøvel-varianter. I tillegg forsøkte vi å finne ut hvilke høvler som kunne brukes for å lage de mest brukte profilene.

Varianter av panel som ble gjennomgått på gruppa i løpet av seminaret. Skisse: David Widerberg Howden

Resultat

Vi forsøkte å sannsynliggjøre utfra verktøyspor å tolke hvordan Aspaaspanelet kunne være laget. Gjennom forsøk fant vi ut at den valgte fremstillingsmetoden var mulig, men senere funn av andre verktøyspor gjorde andre metoder også mulig. Gjennom kartlegging av hvor mange forskjellige varianter som kunne produseres, fant vi både metoder og hvilke høvler som kunne brukes til de forskjellige paneltypene.

Handhøvling av krumme lister

Vi har skrive tidlegare om seminaret vi hadde i Trondheim 15-18. november 2014. Vi var delt inn i 4 grupper som kvar hadde sine oppgåver å arbeide med. På kvar gruppe var det ein av deltakarane, ein student på Teknisk bygningsvern og restaurering på HiST, som hadde i oppgåve å samordne og presentere dokumentasjon av arbeidet på gruppa. Først ut var Ellev Steinsli som var dokumentasjonsansvarlig på gruppa som arbeidde med høvling av dør- og vindusomramming. Neste var leia av Jarle Hugstmyr og hadde Terje Planke, Rasmus Skrydstrup og Rune Hoflundsengen som deltakarar. Gruppa arbeidde med store samansette profiler. Tredje gruppe var leia av Olof Appelgren, Olaf Piekarski og Hans W. Høgnes. I tillegg var Ole Jørgen Schreiner og Anne Mari Mehus på gruppa. Gruppa skulle arbeide med lister og panel med krum og sving. Det pågåande arbeidet til Olof Appelgren med innreiingssnikring på Tottieska gården på Skansen var utgangspunkt for arbeidet på gruppa. Som student på HiST var Anne Mari ansvarleg for dokumentasjon av arbeidet på gruppa. Under føljer tekst og bilete av Anne Mari Mehus og nokre bilete av Olof Appelgren og skisser av Ole Jørgen Schreiner.

Krum vindusomramming fra Tottieske gården, forsøk på å rekonstruere verktøy og arbeidsmåte.

Innredning i Tottieska gården på Skansen. Snekkerdetaljene på bildet er i cubansk mahogni men i de andre rommene som vi skal arbeide med er det furu som er materialen. Legg merke til den krumme lista over døra. Foto: Roald Renmælmo

Tottieska gården er et murhus fra tidlig 1770-tall, med mye av det originale interiøret intakt. Da bygningen skulle rives for å gi plass til ny bebyggelse ble deler av bygningen og interørene flyttet til Skansen i Stockholm. I forbindelse med ombygging av denne ble det bestemt at noen av rommene som ikke hadde bevarte interiører skulle innredes på samme måte som de bevarte interiørene. Det ble også bestemt at snekkerarbeidet skulle gjøres mest mulig på tradisjonelt vis. Av arbeidet var det noen oppgaver som var meir krevende, blant annet å høvle krumt profilert listverk og produsere krumme paneler. Dette ble utgangspunktet for arbeidet på vår gruppe. Olof hadde med seg både biter av originale lister og oppmålingstegninger av lister og paneler. Med utgangspunkt i dette starta vi med å finne fram til arbeidsmåter og verktøy som kunne være brukbare til å produsere tilsvarende.

Tottieska gården er eit murhus med tjukke veggar. Vindusopningane har paneler som foringar og panelen oppe er krumma. Baksida av ein av dei originale panelane er til høgre i biletet. Over denne panelen er det ei krum list som er høvla i eit stykke. Denne lista ligg til venstre i biletet. Det var denne lista vi arbeidde med på vår gruppe på seminaret. Foto: Roald Renmælmo

Detaljbilde av profilen på den krumme lista på Tottieska gården på Skansen. Den flate delen i overkant er eit eige stykke som står i ei not i kanten av lista. Foto: Roald Renmælmo

Vi forsøkte å finne teknikker og verktøy som var egnet til å lage de krumme listene. Oppgaven vår var ganske utfordrende, da vi måtte starte fra bunnen. Vi hadde ingen beskrivelse eller spesialverktøy tilgjengelig for å kunne produsere disse listene. Vi startet med å diskutere hvordan arbeidet med framstillingen kunne vært gjort. Lista var bred og hadde sammensatte profiler. Vi forsøkte å analysere oss fram til i hvilken rekkefølge vi skulle lage profilene. Med utgangspunkt i denne analysen, startet arbeidet med å lage verktøyet som skulle til, men uka ble kort, og vi fikk bare så vidt testet ut høvlene vi hadde laget. Arbeidet med fremstillingen av de krumme listene har i etterkant fortsatt på Skansen. Som vi kan se av bloggen til Olof, har han hatt stor framgang.

Vi startet med å lete etter dokumentasjon på verktøy og metoder for framstilling av krumme profiler i førindustriell tid.

Høvel for å høvle krumme profiler på enten vindauge eller handvrev (handløper/rekkverk) på trapper. Figur fra «History of Woodworking tools».

I faglitteraturen finnes eksempel på høvler som kan høvle krumme profiler eller pløying.

Profilhøvel til krumme lister. Foto: Anne Mari Mehus

Vi fant en del beskrivelser og illustrasjoner av verktøy i faglitteraturen. Vi hadde også noen  eksempler av ulike høvler tilgjengelig på verkstedet.

På denne plansjen med verktøy for vognmaker/hjulmaker fra 1769, sees en rekke forskjellige høvler for fremstilling av krumme former. De fleste har kort såle, og vi diskuterte hvorvidt disse kunne fungere for vår oppgave. Oversikt over vognmakerverktøy fra «The Encyclopedia of Diderot & d’Alembert» frå 1769.

Det finnes ulike fabrikat av stillbare krumhøvler som i nødsfall kan brukes til høvling av enkelte emner. Foto: Anne Mari Mehus

Slike høvler kan justeres til å høvle innvendig eller utvendig kurve. Foto: Anne Mari Mehus

Her er høvelen stilt inn for utvendig kurve. Disse høvlene er ikkje veldig gode å bruke om det skal høvles mye. Foto: Anne Mari Mehus

Dette er en fast krumhøvel for innvendig kurve. Den er av engelsk fabrikat. Foto: Anne Mari Mehus

Høvelen har forsterka såle for å halde betre på forma i sålen ved hard bruk. Denne høvelen passa dårlig med kurven vi hadde bruk for. Foto: Anne Mari Mehus

Jarle Hugstmyr hadde laga ein høvel for å høvle ein enkel krum profil. Foto: Roald Renmælmo

Med fast land med krumming tilpassa innvendig krumming på lista høvlar denne ein fin profil. Foto: Anne Mari Mehus

Sålen av profilhøvelen. Foto: Anne Mari Mehus

Radien på lista vår var ganske slak, og vi vurderte det dithen at en høvel med en såle på omtrent 10 cm lengde kunne klare kurven, om man stilte høveltanna litt dypere enn normalt for å få høvelen til å ta. Vi bruker en del tid på å planlegge rekkefølgen av høvlinga,
slik at vi har referansepunkter og anleggsflater underveis. Vi bestemmer oss for å lage tre profilhøvler med kort såle, samt en ploghøvel med krum såle og krumt land, og en skrape.

Profilen på den krumme lista har både stor dybde og består av mange profilelement. Vi så snart at det ville være vanskelig å høvle heile profilen med en stor profilhøvel. Foto: Roald Renmælmo

Snitt av profilen i den krumme lista. Foto: Anne Mari Mehus

For å finne fram til rekkefølge i høvling og kor mange ulike høvler som var nødvendig laga vi skisser av profilen og førte opp de ulike høvlene. Skisse: Ole Jørgen Schreiner

Skisse av stor staffhøvel med kort såle og høvelstokk med utgangspunkt i de franske vognmakerhøvlene. Skisse: Ole Jørgen Schreiner

Skisse: Ole Jørgen Schreiner

Skisse: Ole Jørgen Schreiner

Vi vurderte også om deler av profilen kunne produseres med profilskrape. Skisse: Ole Jørgen Schreiner

 

Hans tappar ut for styremeien til den krumme ploghøvelen. Foto: Anne Mari Mehus

Olaf Piekarski arbeider med den eine profilhøvelen. Foto: Anne Mari Mehus

Hogging av sponrom på profilhøvel. Foto: Anne Mari Mehus

Med utgangspunkt i medbrakte profilhøvelstål slipte vi til profilene til å passe til listeprofilen. Foto: Anne Mari Mehus

Vi prøvde også ut en kort ploghøvel med jernskinne for å se om den fungerte til høvling av krumme lister. Det var ikke enkelt å høvle med den. Foto: Anne Mari Mehus

Den krumme ploghøvelen som Hans har laga er klar til utprøving. Foto: Anne Mari Mehus

Prøvehøvling med den krumme ploghøvelen. Foto: Roald Renmælmo

Profilhøvel med kort såle er klar til utprøving.

To av profilhøvlene er ferdig til prøving.

På vår gruppe går det meste av tida til å få produsert disse høvlene og få de til å fungere. Slikt arbeid tar en del tid når det ikke finnes konkrete originale høvler som kan kopieres. Det tok også en del tid å finne fram til oppbygning av den krumme ploghøvelen. Vi endte opp med å bruke gjengestål og muttere for å justere avstanden på landet. Siste dagen ble høvlene ferdig, og vi fikk så vidt tid til å teste de ut.

Emne til ei krum list merkes opp med riktig krumming. Foto: Anne Mari Mehus

Kurvene på emnet blir saga i fasong med grindsag. Emnet blir tatt ut litt på overmål. Foto: Anne Mari Mehus

Innvendig og utvendig kurve ble høvla til nøyaktig mål med stillbar krumhøvel. Foto: Anne Mari Mehus

 På en buet profil må halve lista høvles i motved. Så lenge høvelstålene er skarpe, virker ikke dette å være et problem. Selv om vi ikke rakk å ferdigstille hele profilen, fikk vi en pekepinn på at høvlene fungerte etter planen. Profilhøvlene med kort såle klarte krumningen bra, og selv om anleggsflaten var kortere enn på en normalhøvel var de tilfredsstillende å høvle med. Ploghøvelen med krum såle fungerte også bra. Med noen finjusteringer håper vi at høvlene skal kunne komme til nytte. Arbeidet med de krumme listene fortsetter på Skansen i Stockholm, hvor Olof Appelgren skal jobbe videre med denne oppgaven. Forhåpentligvis vil erfaringene og jobben som ble gjort i løpet av dette seminaret være til hjelp i fortsettelsen.

Frå venstre Olaf Piekarski, Anne Mari Mehus, Ole Jørgen Schreiner, Olof Appelgren og Hans Høgnes med sine ferdige høvlar siste dagen på seminaret.

Etter Olof reiste tilbake til Skansen fekk han justert og tilpassa høvlane som vart laga på seminaret. Her har han prøvd ut høvlane på ei list. Det er nokre område med litt rufser men elles fungerte det brukbart. Foto: Olof Appelgren

Grov planke som høvelbenk

Ein planke som er 3-4″ tjukk og 30-40 cm brei kan lett gjerast til ein praktisk høvelbenk. Planken blir så tung i seg sjølv at han kan lett bli stødig. Han er så tjukk at han vert stiv nok til å ikkje svikte for mykje under høvling. Ved å spikre på ei lekt som høvelstopp og bordklipe på sida kan ein høvle både flask og kant på emna. Benken er laga med ein gamal original høvelbenk frå Helberg i Bardu som førebilete. Foto: Roald Renmælmo

Dei som har vore med oss over tid her på bloggen har fått med seg at eg har funne ein gamal høvelbenk på garden Helberg i Bardu. Denne har eg laga ein kopi av for å prøve ut i min eige verkstad. Her kan du lese om benken frå Helberg og mitt arbeid med å snikre ein kopi: Roald snikrar kopi av høvelbenken frå Helberg. I den siste årboka til Bardu Historielag har eg skrive ein liten artikkel om høvelbenken frå Helberg og om datering av denne benken. Artikkelen er tilgjengeleg for lesing og nedlasting på nett: Høvelbenken frå Helberg. Benken frå Helberg har ei bordklipe som er spikra på sida og som er eit tydeleg teikn på at det dreiar seg om ein høvelbenk. I tillegg er det ei lekt som er spikra på som høvelstopp. Her er det liten tvil om det er ein høvelbenk. På mi profilside på bloggen har eg fått ein kommentar frå Øyvind Alstad i Bardu. Han skriv at han har hatt ein liknande benk som den på Helberg, ein benk med dei same kjenneteikna. Den benken har vore i bruk i omtrent same område som benken frå Helberg.

Skjermdump frå filmen «Från vrång til sjösättning» som viser båtbyggarfamilien Holmström i Klungsten i Sverige. Her har dei lagt ein grov planke på to bukkar og brukar det som benk for å høvle emne til kjølen..

Grove plankar kan gjere nytte som høvelbenk eller universalarbeidsbenk utan at det treng å ha sett tydelege spor. I filmen «Från vrång til sjösättning» som er tilgjengeleg på YouTube kan vi følgje ein båtbyggarfamilie i Sverige som byggar båt. Gjennom filmen får vi stadige glimt av nokre grove plankar som vert brukt som arbeidsbenk for det meste av arbeidet. Plankane vert gjerne lagt på to låge bukkar som gir høveleg arbeidshøgd for mykje av arbeidet. I filmen kan eg ikkje sjå at det er høvelstopp eller bordklipe på dei plankane dei brukar. Når båten er ferdig vert plankane og bukkane rydda bort. Ein må då ha kjennskap til arbeidet for å kunne tolke plankane som ein slags høvelbenk.

Den grove planken på låge bukkar har mange ulike bruksområde i arbeidet. Her er den brukt til å legge frå seg material.

Den store fordelen med slike lause plankar som arbeidsbenk er at dei er lette å rigge til og rydde unna ettersom det er bruk for dei i arbeidet. Spesielt når ein har lange høvelbenkar merkar ein at dei ikkje er spesielt lette å flytte med seg. Ved å ha ulike høgder på bukkane ein brukar kan ein både nytte plankane i sitjehøgd og i ståhøgd. Om ein vil ha planken i ståhøgd så vil det vere naturleg å ha ein høvelstopp på benken. I sitjehøgd er ikkje det nødvendig, då sit ein på emnet for å halde det fast. Med det utgangspunktet tolkar eg det slik at benken frå Helberg har vore brukt med bukkar eller ei anna form for understell som har vore i ståhøgd, i alle fall så høgt at ein ikkje sat på emnet.

Handhøvling av lister med store samansette profilar

Vi har skrive tidlegare om seminaret vi hadde i Trondheim 15-18. november 2014. Vi var delt inn i 4 grupper som kvar hadde sine oppgåver å arbeide med. På kvar gruppe var det ein av deltakarane, ein student på Teknisk bygningsvern og restaurering på HiST, som hadde i oppgåve å samordne og presentere dokumentasjon av arbeidet på gruppa. Først ut var Ellev Steinsli som var dokumentasjonsansvarlig på gruppa som arbeidde med høvling av dør- og vindusomramming. Neste gruppe ut var leia av Jarle Hugstmyr og hadde Terje Planke, Rasmus Skrydstrup og Rune Hoflundsengen som deltakarar. Gruppa arbeidde med store samansette profiler. Som student på HiST var Rune ansvarleg for dokumentasjon av arbeidet på gruppa. Under føljer tekst og bilete av Rune og nokre bilete av Roald Renmælmo.

Store samansette listverksprofilar kan høvlast med kombinasjonar med hulkilhøvlar og staffhøvlar slik som desse. Foto: Roald Renmælmo

Ved starten på samlinga hadde me ein synfaring I “Malerhuset” som står på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum. Huset har ein rik samling av forskjellig listverk som skulle vere til inspirasjon til vidare arbeid på seminaret. Her hadde me fleire diskusjonar. Diskusjonane omhandla mellom anna prosessane som låg bak listverket. Det er ikkje alltid så lett å lese framgangsmåtane i arbeidet som ligg bak det ferdige listverket. Dette var ein av dei tinga me skulle komme meir inn på i løpet av seminaret. For den som ikkje har prøvd seg på så samansette lister kan det vere litt vanskeleg å sjå kor ein starter opp på ei slik list.

Etter synfaring var det klart for oppstart på snikkarverkestaden på Sverresborg Folkemuseum. Her var det litt jobb med å gjere klart arbeidsstasjonane, kvar gruppe hadde ansvar for sin arbeidsstasjon. Når me skulle velje lister me skulle jobbe med, var me litt opptatt av å få med ein del aktuelle problemstillingar når det gjeld å høvle ut store lister. På den måten få på bana diskusjonar på framgangsmåtar for produksjon av større lister. Jarle Hugstmyr har skrive ei masteroppgåve om høvling av barokk og rokokko listverk. Hans erfaringar frå dette arbeidet danna grunnlaget for arbeidet på denne gruppa.

Barokk og rokokko listverk

Barokklister 1700-1760, skisse frå boka «Gamle Trehus»

Rokokkolister 1760-1790, skisse frå boka «Gamle Trehus»

Etter at me hadde valt ut dei listene me ville sette i gang med kom det opp ein liten diskusjon rundt framgangsmåten me skulle bruke. Jarle tok opp problemet med at det er vanskeleg å lesa prosess på dei ferdige listene. Eit anna tema som også var oppe var kor nøyaktig ein må vera med dimensjonera. Etter å ha sett på de problemstillingane, valte gruppa å ta ein ny synfaring i Malerhuset for å sjå på listene med ”nye auger”.

Med profilkammen kan me måle profilen på ein stad på lista. Med profilen avsett på profilkammen kan me samanlikne med profilen andre stader på lista. Foto: Rune Hoflundsengen

Her fekk me sjå at det var store variasjonar mellom listene. På lister som hadde bredda på rundt 7 ”, kunne det variere opp mot 1⁄4” på same sort list. Profilane på sidene som var høvla ut med høvlar som har hatt styreflate, var tilnærma lik. Variasjonen låg i det midtre partiet på listene. Det som viser på bilde, er at det varierer på det konkave og konvekse forma på lista, det var også tydlige spor i overgangen mellom den to bua formene på midten på lista. Me såg også at det kunne forkomme stor variasjon på listene inn i ei gjering, som medfører store tilpassingar mellom listene. Dette meinte gruppa var ein interessante observasjonar, og konkluderte med at det ikkje alltid var så enkelt å få desse listene kopiert sida det var så stor variasjon.

Grep for justering av høvlar

For høvlar med sponutkast midt på er dette eit bra grep for å sikre at kilen og tanna held seg på plass under justering. Tommelen pressar mot høveltanna. Skisse: Rune Hoflundsengen

Med dette grepet kan ein justere tanna på semshøvelen med hammar. Med hammaren kan ein slå forsiktig på tanna og kilen for justering. Skisse: Rune Hoflundsengen

For å arbeide sikkert og effektivt kan det vere praktisk å lære korleis ein held semshøvelen når ein skal justere tanna. Med dette grepet sikrar ein at kilen ikkje losnar og tanna ramlar ut. Skisse: Rune Hoflundsengen

I løpet av ein slik samling plukkar ein alltid opp detaljar som er fine å ta med seg vidare i arbeidet med høvling av lister. Eg vil trekke fram ein liten detalj om å ha eit rett grep på høvelen når høveltanna skal justerast inn på rett plass. Justering av høvel kan vera eit krevjande arbeid, og det kan vera greitt å ha innarbeidd eit grep som gjer prosessen enklare. Eit godt grep er også er med å forhindra at tanna dett ut. Jarle viste eit grep som sikra både tann frå skade og ein effektiv måte for å justera litt på høvelen, og i same grep kunne sikta på kor tanna står i forhold til høvelen. Bare med å vri på handa kan ein med same handgrep kunne slå på høvelen og sikta. Ein slepp å flytta grepet.

Dimensjonering av emne til lister

Utgangspunktet for listene var ukanta 5/4″ bord. Bredda på lista ble merka opp med kritsnor på bordet. Foto: Rune Hoflundsengen

Det ble brukt ei stikksag med langvedtanning til kanting av emna. Foto: Rune Hoflundsengen

Den eine kanten av emnet vart skote beint på skottbenk med ein skottokse. Foto: Rune Hoflundsengen

Ploghøvel eller splitthøvel vart bruka for å høvle til nøyaktig bredde på emnet som skulle bli list. Foto: Rune Hoflundsengen

Materialen som skal nyttast til å lage lister, er ukanta 5/4 bord. I følje Roald var det ofte denne dimensjonen gjekk att på den tida. Når me valte ut bord hadde me ynskje om at det var ganske rettvakse og ikkje altfor store kvist. Ved nærmare ettersyn ser me at det kan forkomme ein god del kvist i dei eldre listene, så kvistfritt var nok ikkje nødvendig for å høvla ut store lister. 5/4” var tilnærma den dimensjonen som ferdig list skulle vere, så det var ikkje mykje virke som skulle bort på tjukna. Gruppa brukte ei kløyvsag til å kante den først sida på bordet. Her var det truleg meir vanleg og enten bruke ei grindsag eller ei øks på 1700-tallet. Etter å ha retta kanten i skotbenken brukte me ein ploghøvel for å dimensjonera bredda på bordet. Ploghøvel var ein kjapp og grei måte å slisse bordet på. Ploghøvelen er enkel og billig i bruk sida den er lett å holde ved like. Her vart det prøvd ut to måtar å bruke den på. Først drog vi høvelen på heile bordlengda. Den andre varianten stod me meir i ro og jobba oss bakover etter som høvelen var komet gjennom bordet. Etter dette var de tilbake til skotbenken for å få den siste avretting på sida av bordet. Det vart nesten ikkje tatt noko på tjukkleiken fordi lista ferdig list skulle vere 5/4”.

Produksjon av list nr. 1

Snitt av ferdig høvla list. Skisse: Rune Hoflundsengen

Me ville gjerne ha profilen mest mogleg lik i heile lengda av lista. For å kontrollere det høvla me nokre spor med ploghøvel der vi ville ha styrespor eller referanse på djupna. Ploghøvelen har eit justerbart land som kan låsast og sikre at sporet held same avstand til kanten. Landet på ploghøvelen nyttar kanten på emnet som støtte for høvlinga.

Snitt av listprofilen som skal høvlast. For å setje nokre sentrale referansemål på lista starta me å høvle ned notspor som som på teikninga. Skisse: Rune Hoflundsengen

Høvling av notspor på emnet til lista. Foto: Rune Hoflundsengen

Notspora er høvla til rett djup. Profilen er teikna på flasken av emnet for å vise korleis notspora er høvla i høve til den ferdige profilen. Foto: Rune Hoflundsengen

Det djupaste sporet er den endelige flata som profilen skal ha. Det andre sporet er eit hjelpespor for å gi retning for hulkilhøvelen. Så lenge ploghøvelen blir heldt vassrett, vil den gi nøyaktig spor og er til god hjelp når det trengs å lage referansespor som ofte trengs for å klare å høvle ut listene. Passe på å ha eit trykk rett over stålet, så arbeider denne høvelen godt. Med denne operasjonen blir eit av hovudprinsippa for listhøvling benytta. Landet som ploghøvelen har på yttersida er eit viktig prinsipp for å styre høvelen. For mange høvlar er avhengig av å ha eit land for å få den til å fungere som den skal.

Høvling av hulkil

Skisse som viser korleis ein med hulkilhøvel har høvla ned til nivået som er høvla med nothøvelen. Skisse: Rune Hoflundsengen

Hulkilhøvelen må ha nær riktig radie for å fungere optimalt. Foto: Rune Hoflundsengen

På emnet til lista starta me å høvle med hulkilhøvelen midt på det eine notsporet. Nota var styringa for høvelen i starten før me fekk styring i hulkilprofilen me høvla. Samstundes verka notsporet som referanse for kor djupt me skulle høvle. På sidene merka me med ein strek for å ha referanse for breidda på hulkilen. Foto: Rune Hoflundsengen

Her blir hulkilen høvla ut. Radiusen på høvelen og hulkilen på lista må vere tilnærma lik. Med den rette radien vil ikkje høvelen eta seg forbi den sirkelen. Ved å fullføra sirkel på oppslaget opp til overflata på lista, er det bare å høvle ut hulkilen heilt ut til dei to streka som kommer opp og blir synlig. Dette gjekk fint og hulkilen vart rett og jamn.

Høvling av staff

Skisse av neste trinn i høvlinga. Her blir det brukt ein staffhøvel som høver til diameter på staffen på lista. Skisse: Rune Hoflundsengen

Høvling av staff. Her brukar med også nivået som er høvla med ploghøvelen som referanse for djupna. Foto: Rune Hoflundsengen

Staffhøvelen som var brukt til høvlinga. Foto: Rune Hoflundsengen

For at denne høvelen skal fungera, er den avhending av å ha en liten kant innvendig mot styreflata, slik at han ikkje et seg innover under høvling. Ein liten kant, slik at den rir litt på sålen, og med det unngår at høvelen eter seg inn i buen på lista. Med litt unøyaktige på mål på denne lista, og da helst med tanke på den konkave og den konvekse forma treffes, kan det for bli ein liten kant i overgangen. Det blir ikkje ein jamn overgang. På den andre synfaringa i ”Malerhuset” fann me det fleire lister som hadde dette sporet.

Snitt av ferdig høvla list. Skisse: Rune Hoflundsengen

Høvling av platte på kanten før høvling av staff. Foto: Rune Hoflundsengen

Kanten av lista skal ha ei lita platte og ein kvartstaff. Dybdenivået for platta ble høvla med ein ploghøvel på kanten av lista. Foto: Rune Hoflundsengen

Ferdig høvla list med alle enkeltprofilar. Foto: Rune Hoflundsengen

Den ytterste profilen skulle ha ein liten flate og avslutta men ein liten kvartstaff. For å høvla ut falsen, vart det nytta ein ploghøvel. Her kunne det sikkert ha vert nytta ein falshøvel, for å sleppa til med bredde og djupn stopp, vart det heller nytta ein ploghøvel. For å høvla ut staffen vart det nytta ein profilhøvel med fast land.

Produksjon av list nr. 2

Snitt av list nr. 2. Skisse: Rune Hoflundsengen

List nummer to vart ei stor taklist, 9”x 5/4”. Store taklistene på 1700-talet hadde ofte ei list som stod i underkant på veggen, men den vart ikkje laga her. Som teikninga på bordet viser, er dette ei ganske flat forma list, på det djupaste er det berra 1⁄2” ned til botn på holkilen. For å klare å lage v-fuger på lista treng me eit styrespor for semshøvelen. Dette laga me med ein ploghøvel.

Skisse som viser korleis me valde å høvle spor med ploghøvelen for å starte V-fugene midt på lista. Skisse: Rune Hoflundsengen

Notspor i list nr. 2 med skisse av ferdig profil. Foto: Rune Hoflundsengen

Ploghøvel med justerbart land for høvling av notspor. Foto: Rune Hoflundsengen

Skisse av ferdige høvla V-fuger på lista. Skisse: Rune Hoflundsengen

For å høvle V-fugene ble semshøvelen brukt på vekselvis høgre og venstre side. Foto: Rune Hoflundsengen

Skisse som viser progresjonen i arbeidet med å høvle ei V-fuge frå notsporet. Skisse: Rune Hoflundsengen

Her kjem spora som ploghøvelen gav oss til nytte. Ved å sette semshøvelen i 45 grader i sporet er det å høvle ut ein liten kant som skissa over viser. No er det viktig at høveltanna er stilt slik at den ikkje eter seg innover på sida, men at den bare jobbar seg nedover.
For å få eit godt resultat bør fuga takast gjennom fleire operasjonar, ikkje høvla heilt ned på den eine sida først men ta litt på kvar side nedover. Det er enklare å justera seg inn på den måten.

Skisse som viser dei to V-fugene ferdig høvla og to store hulkilprofilar. Skisse: Rune Hoflundsengen

Den store hulkilhøvelen er laga som ein okshøvel for å kunne brukast av to mann. Slik kan ein høvle profilen effektivt. Foto: Rune Hoflundsengen

Ved å styre mot ein strek på kvar side kan ein sikre at hulkilen blir riktig og mest mogleg lik i begge endar av lista. Foto: Rune Hoflundsengen

På den første lista vart det laga til eit spor for å gi høvelen ein retning. På denne lista vart det prøvd utan og det viste seg at det ikkje var noko problem med å få retning på hulkilen. Ved hjelp av to strek som indikera kor buen skal avslutte, så var det berra å høvla heilt ut til streka. Det gjekk overraskande greitt og fort å høvla ut hulkilen.

Snitt av list nr. 2 ferdig høvla. Skisse: Rune Hoflundsengen

For å høvle staffen som er ein del av den store karnissprofilen vart det nytta ein fast hulkilhøvel. Denne har ein fas som støttar inn mot platta på høgre kant i biletet. Foto: Rune Hoflundsengen

Sålen på staffhøvelen. Ein ser at tanna ikkje går heilt ut i hjørnet til venstre. Dette hjørnet kan fungere som djupnestopp under høvlinga. Foto: Rune Hoflundsengen

Etter at begge hulkilane var høvla ut var det den konvekse forma som stod att. Her er det viktig at bredda på denne buen er rett , elles vil det fort bli ein kant i overgangen mellom den konkave og den konvekse forma. Her var det erfart den vetle kanten som trengs på høvelen for at den ikkje skulle eta seg innover. Ein ørliten kant på vestresida på høvelen på bilde. Denne lista var litt for trang, det vart eit lite spor i overgangen, men med litt finhøvling vart den borte.

List nr. 2 er ferdig høvla. Foto: Roald Renmælmo

Produksjon av list nr. 3, mønekjøl til Nidarosdomen

Gamal mønekjøl frå «Kongeinngangen» på Nidarosdomen i Trondheim. Denne var utgangspunktet for å finne fram til produksjonsmåte av ein kort bit av tilsvarande. Foto: Roald Renmælmo

Rasmus og Oddmund på snikkarverkstaden på Nidarosdomens Restaureringsarbeider hadde ein mønekjøl som var demontert i samband med den pågåande restaureringa av «kongeinngangen» på Nidarosdomen. Denne ble tatt med til Sverresborg for å sjå om vi kunne finne fram til ein produksjonsmåte på ein slik. Her var det mykje virke som skulle vekk, og det meste vart grovhogd med øks. Etter det høvla me fram profilane med ulike høvlar. Det meste vart gjort med ein grov semshøvel og ein staffhøvel.

Jarle høvlar til mønekjøl som er samansett av fleire staffprofilar. Han setter ned kanten med ein semshøvel. Foto: Roald Renmælmo

Jarle brukar ein stor staffhøvel med sponutkast i sida for å høvle siste finpussen på staffen på mønekjølen. Foto: Roald Renmælmo

Staffhøvlane som vart brukt på dei store staffane på mønekjølen. Den gamle mønekjølen ligg ved sida for samanlikning. Foto: Rune Hoflundsengen

Høvling av dør- og vindusomramming

Ferdige profillister og høvlane som er brukt til profilane. Dette var dei listene som ble høvla på gruppa til Ellev Steinsli på seminar i listverkshøvling. Foto: Roald Renmælmo

Vi har skrive tidlegare om seminaret vi hadde i Trondheim 15-18. november 2014. Som eg skreiv var vi delt inn i 4 grupper som kvar hadde sine oppgåver å arbeide med. På kvar gruppe var det ein av deltakarane, ein student på Teknisk bygningsvern og restaurering på HiST, som hadde i oppgåve å samordne og presentere dokumentasjon av arbeidet på gruppa.  Dette vil vi presentere her på bloggen. Først ut er Ellev Steinsli som var dokumentasjonsansvarlig på gruppa som arbeidde med høvling av dør- og vindusomramming. Elles var Atle Østrem, Oddmund Aarø, Trond Eide og Roald Renmælmo på gruppa. Under føljer tekst og bilete av Ellev Steinsli.

Befaring

I samla tropp ble det gjort en befaring i noen av bygningene på Sverresborg for å få  inntrykk av lister og detaljer fra tiden det her er snakk om. Runden gav også alle deltagerne en god anledning til å diskuter lister, antatte måter å få disse fremstilt og få se hvor viktig det var med vakre og forseggjorte bygningsdetaljer.

Dørlist 1 Sverresborg. Foto: Ellev Steinsli

Dørlist 3 Sverresborg. Foto: Ellev Steinsli

Dørlist 2 Sverresborg. Foto: Ellev Steinsli

Vi starta i verkstedet med klargjøring av arbeidsstasjon og diskusjon om hva og hvilke lister/produkter det skal fokuseres på. Atle hadde med en profilhøvel som det  ble enighet om å fokusere på. Det ble diskutert hvor nøyaktig materialene må være ang. dimensjoner og kvalitet? Vi kom fram til at emnene er best å arbeide med når de er tilnærmet ferdig dimensjonert lik dimensjonen på ferdig listverk.

Materialvalg og dimensjonering

Valget av material ble gjort ut fra lite kvist, lite tennar og riktig dimensjon er noen kriteriene. I hovedsak ønskes det en dimensjon som er så nærme ferdig emne og med så lite kvist som mulig for enklest mulig bearbeiding før profilhøvlingen. Vi snakket litt om dette med kvist i materialene, og dette er man ønsker seg tilnærmet kvistfri materialer er ett noe moderne fenomen og det er helt klart hvis man ser på gamle lister, dører og vinduer kan man konkludere med at snekkeren sjelden var redd for en kvist eller to, også relativt stor kvist. Arbeidet blir likevel enklere uten de store kvistene. Man kan nok med sikkerhet si at verktøyet som ble brukt var godt og skarpt, når man ser på hvor fint det kan være høvla over stor kvist. Materialene ble vurdert og klargjort for dimensjonering med forskjellige typer av verktøy på vanlig måte for å dimensjonere materialer til lister, vinduer, dører og annet.

Demonstrasjon av kløyving av emne til dørlister. Gringdsaga, eller breisaga blir brukt og bordet spent fast på skottbenken til Thor Aage Heiberg på Sverresborg. Foto: Ellev Steinsli

Emne til listverk blir kanta med øks etter strek med sotsnor. Foto: Ellev Steinsli

Emne til dørlister blir kløyvd med bladsag med langvedtanning. Foto: Ellev Steinsli

Emne til dørlist blir splitta med splitthøvel, eller ploghøvel. Foto: Ellev Steinsli

Det som er mest effektivt er nok grindsaga og en god oppstilling i arbeidsbenken. Det gir ei god arbeidsstilling for klyving av materialene. Vi tok utgangspunkt i ukanta bord som var 5/4″ tjukke og så breie at vi fikk 2 bredder med list av hver. Materialen var levert av Oddmund Aarø på NDR som har handplukka furu til snekkermaterial i Klæbu, saga og lufttørka denne. Det var veldig fin material å arbeide med. Når emnet er kanta ned til bredde som er litt på overmål er det klart for å rette flasken av bordet.

Med fletthøvel høvla vi kantane rette på begge sider. Foto: Ellev Steinsli

To mann på okshøvelen er effektivt når grove emne skal høvles flate og rette. Foto: Ellev Steinsli

Atle Østrem retthøvlar kanten av emnet med langhøvel. Foto: Ellev Steinsli

Trond Eide skyt kant på emne i skottbenken. Foto: Ellev Steinsli

Dimensjonering av emnene går raskt og greit i skottbenken med gode og egnede høvler. Materialene ble høvlet til riktig tykkelse på benken før bredden dimensjoneres i skottbenken. Her ble det diskutert hvordan man raskt og effektivt kunne spenne opp emnene i benken for så å høvle ned til riktig dimensjon (bredde) med skottokse med meier som lander på skottbenken når dimensjonen er riktig. Det ble forsøkt forskjellige innretninger for å teste dette.  Vi landet på å lage to jigger for å holde emnet i rett høgde i benken under montering.

Jigg for å feste emne i skottbenken. Skisse: Ellev Steinsli

Det varierer noe hvor nøye dimensjoneringen må være, men de fleste profilene er lettere å få jevne og rette, og ikke minst like, hvis man er nøyaktig i dimensjoneringen. Flaskhøvling, kanthøvling og dimensjonering er en stor del av arbeidet med listene så vi brukte mye tid på å finne fram til gode arbeidsmåter for dette arbeidet. Det som er utfordringen i arbeidet er å sitte igjen med rette flater og riktig dimensjon etter høvling.

Høvling av fals

Tre av listeprofilene vi høvla hadde utgangspunkt i en brei fals som tjente som referanse for profilhøvling. Fals kan høvles med en spesiell falshøvel som har fast land og dybdestopp. Slike falshøvler med stor nok bredde til våre profiler er sjeldne. VI prøvde derfor ut alternative metodar for høvling av fals. Den som fungerte best var å merke falsdybde med ripmot på kanten for å ha kontroll på den endelige dimensjonen. Videre ble det høvla ei not i det som blir kanten av falsen. Der ble det brukt en ploghøvel med ei list som fungerte som dybdestopp.

Dybda på falsen er streka med ripmot på kanten av emnet til list. Foto: Ellev Steinsli

Med en stillbar ploghøvel med ½» bredt stål ble det høvla not i det som blir kanten av falsen. Landet ble stilt inn på passe avstand fra kanten av emnet. En kloss ble lagt under pinnene på høvelen og fungerte som dybdestopp for riktig falsdybde. Foto: Ellev Steinsli

Not høvla i det som blir innerkanten av falsen. Foto: Ellev Steinsli

Videre i arbeidet ble overflødig material i falsen høvla bort. Etter en del prøving og instruksjon ble gjort både effektivt og nøyaktig med okshøvel ved å justere høveltanna  skjevt i høvelen for å få den til å ta grovere i kanten. For å ikke høvle for djupt ble høveltanna justert tilbake mot slutten av høvlinga. Denne operasjonen gir også muligheten til å definere proporsjonen og utseende på listen siden vi står fritt til å variere dybde og bredde på falsen. I diskusjonen om hvilke lister som man ønsket å prøvehøvle ble det gjort en del refleksjoner om hvilke profiler og dimensjoner som skulle velges, både Roald og Atle hadde referanser og høvler til listprofiler fra Målselv og Bergen.

Skisse over framgangsmåten på den eine lista. Øverst er det bare høvla not, så er falsen ferdig. På tredje skisse er det høvla profil på kanten av falsen og sist er det høvla en liten staff på innerkant av lista. Denne profillista finnes det ulike varianter av i Bergen. Denne listeprofilen er senere omtalt som list nr. 2. Skisse: Ellev Steinsli

Atle høvler fals. Det mest effektive var å bruke okshøvel til å høvle bort det grøvste av treverket i falsen. Nota er så brei at sida av høvelstålet på okshøvelen tar akkurat i ytterkant. Ved å stille høvelstålet til å ta grovare i eine sida går dette arbeidet ganske fort. Foto: Roald Renmælmo

For å renske opp i falsen er det fint å bruke en finstilt falshøvel og høvle inn mot kanten. Foto: Roald Renmælmo

En finstilt pusshøvel er god til å høvle siste biten ned til ripmotstreken. Foto: Roald Renmælmo

Det ble klargjort materialer for 4 forskjellige lister med noe forskjellige profiler. To av listene har i utgangspunktet nesten lik utforming og utgangspunkt, men med noen forskjeller i hvordan man la opp til referansepunkter og anleggsflater for de forskjellige profilhøvlene. Det ble også brukt ulike profilhøvler på disse to. Ellers var det samme rekkefølge i arbeidet på disse to listene.

Trond høvler profilen med profilhøvelen. Denne profilhøvelen har dybdestopp når heile profilen er høvla. Høvelen har et land som styrer etter kanten på falsen. Denne lista var den første vi prøvde å høvle og er omtalt som list nr. 1.  Foto: Roald Renmælmo

I arbeidet med å høvle disse ble det klart at det ikke er store forskjeller på hvordan man legger opp rekkefølgen eller anleggene for de forskjellige profilhøvlene. List nr. 1 og 2. er dimensjonert likt og klargjort til profilhøvlingen men det som da fremsto som ett problem etterhvert var at den ene profilhøvelen til profil på list nr. 2. tydelig ikke styrte spesielt godt og krevde en tilpasning. Det ble prøvd med ett par småjusteringer i treverket i sålen på høvelen for å få denne til å gå godt, men det ble ganske raskt klart at det måtte til justeringer i høvelstålet. Etter justeringen høvlet denne høvelen en utmerket hovedprofil i list nr. 2. Forskjellen på å høvle profilen på disse listene er i hovedsak hvordan man starter å høvle. Det ble diskutert hva som er den beste metoden. Erfaring og prøving viste at på list nr. 1 er det å høvle med høvelen liggende på anleggsflaten og høvle rett ned mot den ferdige flaten fungerte best. På list nr. 2 ser det ut for at å bruke den samme anleggsflaten er en god måte å starte på, men det som ble best med en del prøver var å la høvelen arbeide seg ned i emnet mer på skrå for å til slutt lage ferdig profil med naturlig stopp i høvelen. Høvlingen av kvartstaffen på kantene er en operasjon som er mye enklere og som ikke ble diskutert nevneverdig, høvelen bruker kanten på listen som anlegg og stopper selv når hele profilen er høvlet.

List nr. 3 i skjematisk framgangsmåte fra ferdig dimensjonert emne og til ferdig list. Skisse: Ellev Steinsli

List nr. 3 har en oppbygging som krever stor nøyaktighet for å ikke få halve profileringer på midtfeltet. List nr. 3 har en litt annen oppbygging med en karniss på begge kantene og ett ¨rille¨ felt på midten som gjør at dimensjonen helt styres av dette rillefeltet for å få riktig antall hele riller. På denne lista ble det klart at man måtte høvle karnissprofilen med kanten som anlegg og stoppen i høvelen fra begge kantene først for å bruke ryggen på karnissprofilen for å ha anlegg og start for rillehøvelen.

Ellev høvler karniss på kanten av emne til list nr. 3. Foto: Roald Renmælmo

List nr. 3 ble høvla med ein spesiell gammel høvel som høvler to halvstaffer om gangen og har et tredje spor i høvelsolen som gjør at den kan styre etter forrige staff. Foto: Ellev Steinsli

Undersida av høvelen til å høvle staffane. Den har tre rillespor og stålet tar berre på to av disse. Foto: Ellev Steinsli

Hva er hensikten med ett slikt seminar og hvordan kan det bidra til å ta vare på tradisjonshåndverk? Det som er helt klart er at å jobbe på denne måten er det  ikke mange i dag som kan. Det gjør det viktig å bruke kompetansen deltagerne har for å samle bitene og dele med hverandre. Det er en god måte å undersøke hvordan handverket kan ha vært gjort, diskusjoner i gruppen og mellom gruppene, muligheten med å kunne prøve å teste problemstillinger eller meninger i praksis er bra for å forstå lettare. Tilnærmingen til å forstå prosessen starter med å se på og undersøke tidligere arbeider. Verktøyspor, spor i veden etter høvelrettninger kan gi en pekepinn på rekkefølgen i høvlingen av de forskjellige profilene. Gruppen brukte mye tid på å diskutere og prøve ut hvordan man klargjorde emnene til profilhøvling. Det som var den store utfordringen ble hvordan lage nødvendige anleggsflater til de forskjellige profilhøvlene og samtidig få fjernet mye treverk på en enkel og rasjonell måte.

Vi høvla også ei list nr. 4. Den har samme oppbygning som 1 og 2 men med smalare fals. Da kunne vi bruke en fast falshøvel med 5/4″ bredde og høvla ned til merka dybde. Foto: Roald Renmælmo

Profilen på kanten av falsen ble høvla med en stor karnisshøvel. Høvelen har et fast land som styrer etter kanten av lista. Det er dybdestopp på begge sider på denne høvelen. Foto: Roald Renmælmo

Det ble utprøvd en del teknikker, dybdestopp og anlegg på de forskjellige høvlene. Utfordringen viser seg ofte å ikke være høvlingen av profilene, (den gjør seg til dels ¨selv¨, misforstå rett) men å komme så langt at man kan gjøre denne operasjonen. Hvordan man dimensjonerer emnene, fjerner riktig og nok materiale til at det fremdeles er anlegg for profilen, og at dimensjonen består, er en mye større utfordring som krever at man tester og prøver ut dette i praksis etter hvordan listen skal se ut og hvilke høvler man ønsker å bruke. Her er mottoet ¨Øvelse gjør mester¨ og lære av egen og andres erfaring er det som skaper kunnskap og kompetanse som hver enkelt handverker kan benytte i daglig arbeide. For den som ikke har mye erfaring i høvling av listverk på denne måten er det meget viktig å kunne samle seg erfaring fra slike grupper og samlinger for å kunne tilegne seg kunnskapen som kreves. Ferdige produkter er ikke det sentrale, det viktige er å komme frem til kunnskap og få erfaring. Hvilke arbeidsmåter er sannsynlige? Listene som ble produsert, 3 komplette sett av dørlister med forskjellig profil gir en pekepinn på måten å jobbe seg frem til trolig metode og ferdig resultat er både rett og sannsynlig nærme det som er gjort i førindustriell tid.

Tekst av Ellev Steinsli, snekker og student på Teknisk bygningsvern og restaurering på HiST i Trondheim. Bilder av Ellev Steinsli og Roald Renmælmo.

Fagleg utvikling i handverk

Eg har vore heldig og få arbeide saman med, og lære av, mange erfarne handverkarar som Roald Haugli og Konrad Stenvold i Målselv. Eg har og fått vere med snikkaren Sjur Nesheim og fått lære av han ved fleire høve. Når det finnast handverkarar med kunnskap og erfaring innafor eit emne er det ein god måte å lære på. Erfaringane som slike handverkarar har etter sitt yrkesliv kan eg til ei viss grad ta del i, og byggje vidare på gjennom eige arbeid. Det var temaet for førre post på bloggen.

Verre er det når vi skal freiste å etterlikne, eller kopiere, handverksprodukt frå tider som er så langt tilbake at det ikkje finnast handverkarar som har eigne erfaringar, eller tradisjon, med slikt arbeid. Gjennom å byggje på erfaring i handverket kan ein stø seg på ulike historiske kjelder og freiste å rekonstruere arbeidsmåtar og kome fram til produkt som er akseptable. Det er vanlegvis slik at handverkaren er løna for det ferdige produktet han leverer. Kvaliteten på det ferdige produktet er det vesentlege. Derfor vert gjerne arbeidsmåten til kvar enkelt handverkar personleg, gjerne privat. Spesielt innanfor restaurering og historisk snikring, der det er relativt få handverkarar som er aktive, blir arbeidsmåten personleg. Det er berre få større fagmiljø med handverkar som får høve til å arbeide saman og lære arbeidsmåten av kvarandre. Elles kjem kvar handverkar fram til sine eigne måtar å løyse ulike oppgåver på. Dette vert også ein personleg kunnskap som sjeldan vert dokumentert eller lært bort til andre. Kan denne kunnskapen og desse erfaringane nyttast til å utvikle handverket og faget vidare?

Tømrarane Rasmus Skrydstrup og Oddmund Aarø frå Nidarosdomens restaureringsarbeider i Trondheim presenterer sitt bachelorprosjekt frå Teknisk bygningsvern og restaurering for ei forsamling med snikkarar på seminar på Sverresborg i 2012. Deira prosjekt gjekk ut på å finne fram til måtar å analysere materialkvalitet i gamle vindauge og så finne fram til skog med tilsvarande kvalitet. Dei viser fram noko av materialen dei har frå furuer dei har leita i skogen og forklarar korleis dei har gått fram for å leite riktig kvalitet på ein systematisk måte. Foto: Roald Renmælmo

Den tradisjonelle handverksutdanninga stoppar på fagbrevnivå. Då er handverkaren klar til å gå ut i arbeidslivet og produsere. Det er vel liten tvil om at det framleis er svært mykje å lære før ein meistrar alt som ein handverkar skal kunne? Det er bedrifter som legg til rette for at handverkarane får høve til å få fagleg påfyll og kan vere med og utvikle faget vidare. Nidarosdomens restaureringsarbeider er eit godt døme på ei slik verksemd. Den enkelte handverkar får høve til å øve seg i spesielle typar arbeid, og det samla fagmiljøet på arbeidsplassen får utvikle seg på grunnlag av dei samla erfaringane til alle handverkarane. Dei har hatt ei intern ordning for vidareutdanning i handverk, som i samarbeid med Høgskolen i Sør-Trøndelag – HiST har vorte utvikla til ei bachelorutdanning i Teknisk bygningsvern og restaurering. Utdanninga formaliserer den handverksfaglege utviklinga til studentane. Studentane er i hovudsak handverkarar med fagbrev og mange års erfaring med restaureringsarbeid. Dei held eit høgt handverksfagleg nivå. I samband med restaureringsarbeid vil ein gjerne freiste å etterlikne arbeidsmåtar frå den tida objektet er frå. Slike arbeidsmåtar er ikkje ein del av handverksutdanninga i dag og det er sjeldan høve til å øve seg på slikt i arbeidssituasjonen til den enkelte. Difor er det eit særleg fokus på slike arbeidsmåtar i utdanninga i teknisk bygningsvern.

Vindauge av tre vert i dag produsert i fabrikkar eller større eller mindre maskinverkstader. Dette er delane til eit vindauge som er eit forsøk på å etterlikne eit handlaga vindauge frå ca. 1850. Det er mange detaljar som er forskjellige frå vindauge som vert produsert i dag. Det meste er heilt ukjent for ein vanleg snikkar med fagbrev. Denne glasramma er snikra berre ved hjelp av handverktøy som var vanlege på 1850 talet. Foto: Roald Renmælmo

Det er ikkje berre å finne nokon som kan undervise i slike historiske arbeidsmåtar i handverk. Dette er også eit felt som er under stadig utvikling, sjølv om det ikkje er så mange institusjonaliserte fagmiljø på området her i Norden. Slike miljø som Nidarosdomens restaureringsarbeider og Stiftelsen bryggen har arbeidsoppdrag som er så langsiktige at dei vert stabile fagmiljø og har drive fagleg utviklingsarbeid i handverk. Norsk håndverksinstitutt har tilsett Jarle Hugstmyr som deltek i ein del handverksfagleg arbeid innan historisk snikkararbeid. Eg har saman med Jarle gjennomført ein del seminar for handverkarar innan dette feltet. Deltakarane har gjerne vore sjølvstendige tømrarar eller snikkarar som arbeider innanfor bygningsvernet. Mange av handverkarane har erfaring med feltet og har gjerne delt av sin kunnskap. Seminara har vore lagt opp kring eit praktisk stykke arbeid som skal gjennomførast og som vert løyst av deltakarane i fellesskap. Gjennom arbeidet vil deltakarane som regel støyte på ei rekke problem som dei må ta stilling til og løyse. Det er gjerne lagt opp til at nokre handverkarar skal presentere noko for dei andre deltakarane.

Smedane Torgeir Henriksen og Odd Inge Holmberget på Nidarosdomens restaureringsarbeider held eit foredrag om korleis dei har gått fram for å rekonstruere arbeidsmåten med å smi vindushengsler etter førebilete frå 1827. Foto: Roald Renmælmo

HiST i Trondheim og Göteborgs Universitet, der eg og Tomas Karlsson er Phd-stipendiater, har begge eit behov for å finne fram til korleis vi kan utvikle undervisningsformer som er egna for handverk. Det er enkelt å organisere og gjennomføre undervisning basert på forelesningar. Det er også enkelt å organisere og gjennomføre undervisning der studentane får sjølvstendige oppgåver som gjerne skal ende opp med ein rapport som kan leverast inn og bli vurdert. Om vi vil at handverkarane skal bli betre i handverket og vi vil utvikle handverket så er ikkje slike undervisningsformer spesielt effektive.

Når ein underviser nybyrjarar i handverk kan det vere praktisk å organisere arbeidet i strukturerte øvingsoppgåver som alle skal gjennom. Typisk for slik undervisning er at ein har ein lærar som viser og studentar som hermar. For handverkarar som er meir erfarne kan også slik undervisning høve der ein vil gi ein introduksjon i eit emne som er ukjent. Denne forma er ikkje spesielt effektiv sidan det blir lite tid til trening i arbeidet for den enkelte og ein lærer lite om kva vurderingar handverkaren gjer i meir realistiske arbeidssituasjonar. Å skape gode arbeidssituasjonar der studentar og meir erfarne lærarar får arbeide saman over lengre tid er å føretrekke. Slikt tar som regel mykje tid, blir tilsvarande kostbart og derfor sjeldan gjennomført i så stor grad som ein burde.

For å prøve ut alternative arbeidsformer har vi gjennomført nokre seminar med fokus på spesielle tema. Den fyste vart kalla «Fagsamling i førindustriell vindusproduksjon» og vart arrangert av Stiftelsen Bryggen, Hordaland fylkeskommune og Norsk handverksutvikling i 2010. Ramma rundt samlinga var arbeidet som skulle gjerast med å snikre kopiar av vindauge til restaureringa av ein av gardane på Bryggen. Handverkarar med erfaring med snikring av vindauge var deltakarar. Der fekk vi utveksla erfaringar og prøvd ut arbeidsmåtane som Atle Østrem i Stiftelsen Bryggen hadde kome fram til før samlinga.

Den andre samlinga vart kalla «Faglig samling rundt temaet førindustriell produksjon av vinduer». NHU, Sverresborg, HiST og Göteborgs universitet arrangerte samlinga for norske og svenske handverkarar på Sverresborg i Trondheim i 2012. Ulike handverkarar hadde førebudd seg på å leie arbeidet med å snikre ulike typar vindauge. Vi fekk presentert eit bra spekter av vindauge og problemstillingar. Her fekk vi ta del i mykje av den erfaringa som den enkelte handverkar hadde frå tidlegare innan fagområdet. Oppgåvene som skulle løysast var rammer for kommunikasjon og styrte drøftingar om korleis arbeidet skulle gjerast. Vi hadde fokus på prosessen og var mindre opptekne av det ferdige resultatet. Det var ikkje nøye om vi fekk snikra ferdig vindauga våre på kvar gruppe. På denne samlinga var det ei bra blanding av bachelorstudentar frå HiST, handverkarar frå ulike institusjonar og sjølvstendig næringsdrivande. Det var mange erfarne handverkarar som bidrog til eit godt fagleg utbyte på seminaret.

Starten på fagleg samling i førindustriell produksjon av vindauge på Sverresborg i 2012. Deltakarane får gjennom å arbeide saman både prøve seg sjølv og få sjå andre som arbeider. Ulike tema som vart presentert undervegs i seminaret var slikt som smiing av vindushengsle, materialkvalitet, høvlar til høvling av ramtre og sprosser. Foto: Roald Renmælmo

På desse faglege samlingane, eller seminara, er det mykje som skjer parallelt når alle handverkarane arbeider samstundes. Det er vanskeleg for ein mann å få oversikt over alt som vert gjort ved dei ulike arbeidsbenkane. Det går an å dokumentere noko av arbeidet med foto, film, skisser eller notat. Likevel er det mykje av det som skjer som vert opplevingar som den enkelte handverkar sit att med. Vi har drøfta korleis vi kan dokumentere noko av det vi går gjennom på slike samlingar. Det kan vere for å sikre at noko av kunnskapen vert tilgjengeleg også for andre enn dei som var til stades. Det kan og vere for å friske opp minna om det som skjedde for dei som var med. I tillegg er det viktig å kunne vise til kva som er gjort av fagleg utviklingsarbeid slik at det vert synleg for andre miljø og internt i våre utdanningsinstitusjonar.

Vi er blitt einige om å bruke bloggen til å presentere noko av det vi skal gjere på ei samling vi skal ha i slutten av denne veka og byrjinga av neste veke på Sverresborg i Trondheim. Der er temaet høvling av listverk og paneler med handverktøy. Vi har gått over til å bruke nemninga «seminar» i staden for «fagleg samling». Seminar er meir dekkande for opplegget på samlingane. Kvar handverkar er med og bidreg i det faglege fellesskapet, ein har gode dialogar kring enkelte emne og vi har fokus på avgrensa emne. Seminar i denne forma kan vere ein effektiv måte for å drive fagleg utviklingsarbeid innan handverk. Erfaringane til den enkelte handverkaren vert delt med dei andre handverkarane på seminaret. Om vi i tillegg kan dele noko av denne kunnskapen gjennom denne bloggen så når vi også ut til eit større publikum.

Snikkaren og yrkeskunnskapen, Sjur Nesheim og tradisjonen

Snikkaren Sjur Nesheim brukar kanten av okshøvelen som rettholt for å sjekke at flasken er høvla rett nok. Sjur viser korleis han går fram for å snikre fyllingsdører, eller rabatdører som han seier.  Foto: Roald Renmælmo

Som handverkar kan eg gjennom språket kommunisere med andre handverkarar med tilsvarande referansar som meg. Eg kan også lese tekstar som beskriv handverk og truleg forstå det meste av innhaldet i teksten. Likevel er det stor fare for at eg ikkje forstår på den måten det er meint. Det er fordi språket ikkje kan fange alle detaljar i handverket. Eg brukar mine eigne erfaringar som handverkar til å tolke det eg les eller blir fortalt av andre handverkarar. Mine eigne erfaringar er aldri akkurat dei same som erfaringane til andre handverkarar. Erfaringane er personlege og berre i liten grad mogleg å formidle gjennom språket.

Handverk er sjølve arbeidet som handverkaren gjer når han lagar eit produkt. Sjølve produktet kan også kommunisere eller bringe vidare kunnskap frå handverkaren som har laga det og til andre handverkarar. Når snikkaren Sjur Nesheim (1939-2013) har snikra ei dør på den måten han har i sin tradisjon, vil andre snikkarar med tilsvarande erfaringar som Sjur, kunne sjå på den ferdige døra og sjå for seg korleis Sjur har arbeidd og kva verktøy han har brukt. Dei kan og spørje Sjur om korleis han har snikra døra og nikke gjenkjennande til det han forklarar. Det er likevel stor fare for at ein snakkar forbi kvarandre. For yngre snikkarar (t.d. meg)  som treff Sjur, får sjå det han har snikra, får sjå verktøyet hans og får høyre Sjur fortel om korleis han arbeider, så er  erfaringane våre så forskjellige frå Sjur sine så det er vanskeleg å setje seg inn i handverket. Tomas Karlsson og eg fekk i oppdrag å intervjue Sjur om dørsnikring til boka «Hantverkare emellan» for Hantverkslaboratoriet ved Göteborgs Universitet i Mariestad. Vi drøfta korleis vi best kunne gjere dette for å få tak i kunnskapen til Sjur. Vi vart einige om at intervjuet måtte gjerast gjennom å få med Sjur og snikre ei dør i ein verkstad vi fekk låne på Voss. Vi brukte dette arbeidet som bakgrunn for intervjuet som er tilgjengeleg som Pdf på nett her:

Snickaren och handverktygen, Sjur Nesheim från Hordaland intervjuas av Tomas Karlsson och Roald Renmælmo.

Sjur Nesheim har merka opp eit emne med ripmot for dimensjonshøvling. På kvar side har han høvla ein liten fas ned til streken for å gjere det lettare å sjå kor djupt han høvlar. Foto: Roald Renmælmo

Dagane i verkstaden saman med Sjur gav oss veldig mykje meir kunnskap om korleis Sjur arbeidde som snikkar, enn om vi hadde berre gjort eit vanleg intervju. Vi fekk arbeide saman med han for å kjenne på korleis verktøyet fungerte. Vi fekk kjenne kor effektiv grindsaga hans var til å slisse opp 2″ plank til ramtrestykker. Om eg berre hadde fått høyre dette av Sjur eller andre utan å sjå det så ville eg ikkje fått kjenne korleis arbeidet skal kjennast ut når saga fungerer. Eg ville ikkje fått prøve kor grovt ein kan stille høvelstålet på langhøvelen eller okshøvelen for å få arbeidet til å bli mest mogleg effektivt. Korleis kjennast det når høvelen tar akkurat passe? Korleis høyrast det ut når saga er kvass og går godt? Slikt er ikkje lett å beskrive med ord eller dokumentere slik at andre kan forstår det. Korleis vurderer Sjur fortløpande materialen han har og korleis han mest mogleg effektivt får gjort arbeidet med retting og dimensjonering? Når er det så mykje material som skal bort, at øksa er beste reiskapen? Når er det høvla nok med okshøvelen og klart for å høvle med ein finstilt pusshøvel? Alt dette er kunnskap som er vanskeleg å dokumentere på ein god og enkel måte, men mykje lettare å få med seg når ein arbeider saman med ein erfaren snikkar. For oss som vil lære snikring med tradisjonelle handverktøy er det ikkje noko som slår det å få vere med og arbeide med erfarne snikkarar som Sjur Nesheim. Det er i sjølve handverket, i produksjonen at ein kan kome tettast på å få tak i kunnskapen i handverket.

For oss som forskar på historisk snikkararbeid er det «trygt» å fokusere på historiske tekstar, historiske bilete, studere historiske snikkarprodukt eller verktøy. Det er «innafor» det som andre etablerte forskingstradisjonar driv med. Vi treng ikkje å argumentere så mykje for å forsvare at vi gjer det. Som snikkar er det erfaringane frå handverket som gjer at eg kan forstå desse kjeldene. Det er nyttig å stå i sin eige verkstad og arbeide for å prøve ut sine teoriar om historisk snikkarhandverk. Eg sjølv har arbeidd mykje med å undersøkje eldre snikkarverktøy gjennom å lage fungerande kopiar og prøve ut desse i praktisk arbeid. Det å arbeide med snikring saman med snikkarar som Sjur Nesheim gir meg referansar til korleis slikt verktøy bør fungere i høve til korleis han er vant til å arbeide. Det er likevel slik at det er stor avstand i tid mellom Sjur Nesheim si yrkesaktive karriere og dei historiske kjeldene eg arbeider med. Ikkje alt er overførbart. Artikkelen med intervjuet er eit døme på korleis vi kan dokumentere arbeidet med å snikre ei fyllingsdør. Teksten får med seg mykje av det vi opplevde saman med Sjur, men det viktigaste for meg er dei erfaringane eg sit att med og som ikkje har kome med i artikkelen. I fremste rekke er det opplevingane av verktøyet som Sjur bruker og korleis dette fungerer i arbeidet han gjer. Det er slåande kor effektivt Sjur arbeider med verktøyet sitt som han kjenner godt og har optimalisert for bruken.