Category Archives: 71-73 cm

Høvelbenk frå Oppigard Skori, Åmotsdal Seljord kommune

Høvelbenken frå Oppigard Skori. Skisse av Håkon Telnes Fjågesund

Tekst, bilete og skisse er laga av Håkon Fjågesund og har vore posta på bloggen til bachelorstudiet i tradisjonelt bygghandverk ved NTNU i Trondheim. Benken er såpass interessant at det er bra å få den presentert også her på bloggen.

Høvelbenken kjem frå garden Oppigard Skori, i Skorigrendi, Åmotsdal, Seljord Kommune. Alder på benken er vanskeleg å seie, men det ser ut til at benken har vore mykje i bruk..

Total lengde er 225cm. Høgda frå golv til topp benkeplate er 72 cm. Breidde er 33 cm ved baktange og 46cm ved framtange. Hovudbenkeplata er av grån og ca 6cm tjukk, og smalnar av frå ei breidde på 36cm på det breidaste og 32cm i toppen. Ho ser ut til å vere kløyvd og delvis skanta på undersida. Framtangen og baktangen er laga i bjørk og har treskruar med samme dimensjon. Klossen som heng i hop med skruen på baktangen er også av bjørk. Beina er laga av halvkløyvd smågrån og hogne grovt til og tappa gjennom benkeplata. Det er i alt 19 hol i benkeplata som er rekna på å sette benkehake i. Det er varierande avstand og plassering på hola, men dei går stort sett langs midten av benken. Hola ser ut til å vere bora med navar då dei er koniske. Hola som er lite bruka er framleis runde, medan ein del er firkanta etter slitasje frå benkehaka. Det er også tre hol i sida av benkeplata.

Framtanga er sett saman av tre bitar, pluss treskrue. Det går ein bolt tvers gjennom heile benken som er festa med firkantmutter på både sider. Tappane som går gjennom stykket på enden er plugga med små trepluggar (0,8cm diameter), og dette stykket er tappa gjennom stykket med treskruven i. Denne tappen er også plugga på samme vis.

Baktangen og midtstykket sett frå undersida.

Klossen med benkehaka i er kopla på baktangen med boltar. Hovudet på bolten er felt inn i treverket og festa med bøygde spiker, og mutter i andre enden, på utsida av baktangen. Treskruven er gjenga i trestykket som sitt fast på enden av benkeplata. Boltane fungerar som ei slags skinne som dreg med seg midtstykket ut når baktangen skruvast ut. Midtstykket er felt inni benkeplata på kvar side i eit spor som det kan gli i.

Truleg spor etter ei eller annan innfesting, og hol i sida av benkeplata.
Skisse av høvelbenk frå Oppigard Skori

Høvelbenken er enkel, men ber samstundes med seg mange alternativ for fastspenning av emne. Hola på sida av benkeplata er det vanskeleg å seie korleis er bruka, men eg ville tru det kunne vere praktisk å slå i pluggar som emnet kunne kvile på i bakkant, ved fastspenning i framtangen. Eg har sjølv arbeidd ein del ved ein liknande benk og nytta dette prinsippet for å stø emnet. Baktangen fungerar som ein vanleg tverrstilt baktange, men midtstykket som benkehaka er festa i gjev baktangen enda ein funksjon, då midtstykket trekker seg tilbake ved opning av baktangen, og gjev ei opning som er fast i tre sider. Ved bruk av denne opninga til fastspenning for til dømes endevedhøvling får ein ei sentrert belasting på skruven i baktangen, i tillegg til at sidene i opninga er faste og kan brukast aktivt til å «låse» emnet. Det er også rikeleg med hol for plassering av framre benkehake. I alt 19 hol. Innhakket i sida av benken er vanskeleg å tolke, men det kan vere mogeleg at dette er ein modifisert høvelbenk. Detaljane i bjørk (fram- og baktange), ser mykje yngre ut enn benkeplata grunna både utforming og slitasjespor. Fram- og baktangen framstår som relativt lite slitt i forhold til benkeplata.

Høgda på benken er 72 cm. Samanlikna med moderne høvelbenkar er dette noko lågt, men ikkje ulikt det som er vanleg på eldre benkar.  I motsetnad til ordinær benkehøgde gjev denne benken rom for bruk av kroppen til fasthalding av emne. Det er lett å sette eit kne oppå benkeplata for å halde fast, og ved tapping og liknande arbeidsoperasjonar kan ein lett sitte på emnet for å halde det fast. Dette er berre lause teoriar, men det må nesten vere ein grunn for at benken er laga så låg. Dette er eit fenomen eg også har sett på ein del andre eldre høvelbenkar, men her må det nok litt nærare undersøkingar til for å slå fast noko.

Tekst, teikning og foto: Håkon Telnes Fjågesund

Høvelbenk og jarnklo på Lesja bygdetun

Det er stadig variantar av høvelbenkar som dukkar opp i ulike samanhengar. John Selsjord er student i etter- og vidareutdanning i bygningsvern i Oppland fylke. Til siste samling hadde vi som ei av oppgåvene å leite fram gamle skottbenkar og registrere desse. John valde ei anna oppgåve men kom i staden over ein gamal interessant høvelbenk på Lesja bygdamuseum i heimbygda. Han fekk tatt ein del bilete av benken og vil gjerne dele dei med oss på bloggen.

Høvelbenk på Lesja bygdatun, Til benken høyrer ein papirlapp der det er skrive at benken kjem frå garden Isaksbø i Lesja. Foto: John Selsjord
Høvelbenk på Lesja bygdatun, Til benken høyrer ein papirlapp der det er skrive at benken kjem frå garden Isaksbø i Lesja. Elles er benken merka LBT (Lesja bygdatun) men har ikkje fått nummer og er såleis truleg ikkje registrert enda. Benken er ca 185 cm lang, har arbeidshøgd på 72 cm og benkeplata er ca 12″ brei og 2 ½» tjukk. Føtene er faste og tappa gjennom benkeplata. Foto: John Selsjord

Lesja bygdatun vart påbegynt i 1957 med at ein fekk overta nokre bygningar og fekk fri tomt frå kommunen. I samlinga på museet er det også ein annan høvelbenk som ser ut til å stå i utstilling og er registrert på digitalt museum. Den er meir vanleg med slik l-forma baktang, slike benkar som kan vere kalla saksebenk. Denne benken som John fann ser ikkje ut til å vere ein del av ei utstilling men står lagra. Vi får håpe at denne også får sin rettmessige plass i ei snikkarutstilling etterkvart. Garden Isaksbø ligg berre 300 meter sørvest for Selsjord og er å rekne som heimebane for John Selsjord. Isaksbø er nemnd i skrift så tidleg som 1588, men eg har ikkje kome over noko om snikring eller snikkarar på garden.

Det er ein spennande benk med mange fine detaljar. Vi får håpe det er nokon som byggje seg ein slik benk for å prøve ut korleis han fungerer. John har sjølv planar om å snikre seg ein slik i løpet av året. Vi ventar spent på dette og vil gjerne sjå bilete av den nye benken når den blir klar. Dette burde vore ein veldig praktisk benk til høvelmaking og snikring av vindauge. Sjølv trur eg eg ville vurdert å plassere strekkfiskane på føtene slik at eg kunne feste nokre bord mellom dei og såleis få ei hylle til høvlar? Om ein har godt med hylleplass i verkstaden er det slett ikkje nødvendig. Benken blir meir praktisk å flytte rundt utan. Benken er ikkje større enn at han kan høve godt til å ha inne i stua for å arbeide vinterstid når det er mørkt og kaldt ute.

Tomas har komentert at benken har ein del til felles med Hyvelbänk i Siljansnäs som han har skrive om tidlegare. Det er også fleire benkar som har tilsvarande baktang med haken i senter. Det som er litt spesielt med denne benken frå Lesja er at han har bevart jarnklo og hake for fastspenning av emna. Som regel manglar ein, eller begge desse. Neminga «jarnklo» har eg frå Jo Turtumøygard i Lom som skriv: «Jarnkloa i benken var kvass, så ein støytte fjøla til henne, så bordet sat fast.» I svaret har han teikna ei slik klo som er veldig lik den i benken på Lesja bygdetun. Dette er frå svaret hans på spørjelista om snikkarhandverkt til Norsk Folkeminnesamling. Det er nokre mil mellom Lesja og Lom så nemninga kan vere feil å bruke i Lesja. Det var likevel det svaret som var relevant i dette området. Nemninga «klo» finnast også i Meldal som blir eit stykke nordover frå Lesja. Det kan derfor godt hende at klo eller jarnklo har vore ei vanleg nemning i eit større område nord i Oppland og i Sør-Trøndelag?

Hyvelbänk från ett föremålsmagasin

Aspengrens-hyvelbänk
Hyvelbänk. Foto: Olof Appelgren

Den här bänken är ca 2,6 m lång. Höjden är ca 71 cm, alltså en låg bänk, till och med lägre än bänken från Vasaskeppet. Skivan är 30 cm bred och 7,1 cm tjock, tillverkad i ett lövträ. I katalogkortet anges det att bänken ska ha tillhört en byggnadssnickare.

baktång3
Baktång. Foto: Olof Appelgren
Baktång-underifrån
Baktångens undersida. Foto: Olof Appelgren

Baktången har en konstruktion som jag aldrig sett tidigare. Den hänger på två «gejdrar» som är infällda i bänkskivan. Bänkhaken sitter i framkanten av tången, närmast skivan. Greppvidden kunde ha förlängts ytterligare om det varit hål även längre bak på baktången, vid sidan av skruven. Men det har snickaren som arbetat vid bänken inte haft behov för.

bänkhakeasp
Bänkhake. Foto: Olof Appelgren
framtång asp
Framtång. Foto: Olof Appelgren

Det är svårt att fastslå bänkens ålder. Jag såg bänken för ca 10 år sedan och har nu bara bilder att titta på. Men framtången förefaller var av en ålderdomlig konstruktion.

 

 

Bänken i verkstaden i Stigtomta står på egna ben

Benen är tillfälligt insatta i skivan. den ubderliggande längsgående slån ska monteras innan benne låses med spikar. Foto: Tomas Karlsson
Benen är tillfälligt insatta i skivan.Den underliggande längsgående slån ska monteras innan benen låses med spikar. Foto: Tomas Karlsson

Bänkens ben är färdiga för montering i skivan. Höjden på bänken är 3 cm högre än originalbänken som är 712 mm på högsta punkten, vilket med nutida ögonmätt betraktas som en låg bänk. Anledningen till att jag höjt bänken något, 3 cm högre än originalet, är att de människor som det hittats rester av på Vasaskeppet hade en medellängd av 1,67 meter. Den längsta var 1,8 meter och den kortaste 1,6 meter (Hocker 2011). Detta kan jämföras med de soldater som var ombord på skeppet Kronan 1676, deras medellängd var 170 cm (Arcini 2014). Möjligen kan detta, 1600-talsmänninskans längd, vara en anledning till att bänken från Vasaskeppet är så låg. Jag är inte övertygad om att så är fallet och att bänken kanske kommer att sänkas. Efter provning av bänken kommer eventuellt höjden justeras till 712 mm, om det visar sig att höjden är funktionell för sågning, hyvling, huggning av tapphål etc. arbeten som är vanliga vid bänksnickeriarbete.

 

Skivan-kupning
Efter att skivan har varit inne i verkstaden har den efter uppriktningen kupat sig något. Jag försöker förhindra att den torkar för hastigt genom att limma ändarna och täcka den med plast. Foto: Tomas Karlsson

Källor

Hocker, Fred (2011). Vasa, a Swedish Warship.

Caroline Arcini , e-mail 2014-01-28.

Sågning av benens tappar

Längden på frambenes tappar är 35 - 48 mm. Bakbenens tappar har inte varit möjliga att mäta vid uppmätningstillfället. Jag väljer att göra tapparna 2 verktum långa.
Längden på frambenes tappar är 35 – 48 mm. Bakbenens tappar har inte varit möjliga att mäta vid uppmätningstillfället. Jag väljer att göra tapparna 2 verktum långa. Foto: Tomas Karlsson
Slitssågning av tappen. Foto: Tomas Karlsson
Slitssågning av tappen. Foto: Tomas Karlsson
Slitsningen kapas bort. Foto: Tomas Karlsson
Slitsningen kapas bort. Foto: Tomas Karlsson
För att underlätta att få ett "skarpt" sågsnitt vid kapningen av slitsen förstärks ritsen. Foto: Tomas Karlsson.
För att underlätta att få ett «skarpt» sågsnitt vid kapningen av slitsen förstärks ritsen. Foto: Tomas Karlsson.
Frambenen är kapade ca 3 cm högre än originalbänken. Foto: Tomas Karlsson
Frambenen är kapade ca 3 cm högre än originalbänken. Foto: Tomas Karlsson

Huggning av tapphål för bakbenen

Efter ett uppehåll för arbete med bänken i Mariestad och ett besök på Vasamuseet fortsätter jag erbetet med bänken hemma i verkstaden i Stigtomta med att hugga tapphål för bakbenen.

Bakbenen lutar ut från skivan, vilket förmodligen gjorts för att göra bänken stadigare i sidled. Yttermåtten nere vid foten är 622 mm på uppmätningingsritningen. För att hitta rätt vinkel slår jag ut ett snitt i skala 1:1 på en skiva.

Tapphålen grovhöggs först. Till hjälp att hitta vinkeln använde jag en vinkelkapad bit att syfta efter. Foto: Tomas Karlsson
Tapphålen grovhöggs först. Till hjälp att hitta vinkeln använde jag en vinkelkapad bit att syfta efter. Foto: Tomas Karlsson
Grovhugget tapphål. Foto: Tomas Karlsson
Grovhugget tapphål. Foto: Tomas Karlsson
Efter grovhuggningen renskar jag tapphålet med ett järn med långt skaft, vilket underlättade att hitta rätt vinkel. Foto: Tomas Karlsson
Efter grovhuggningen renskar jag tapphålet med ett järn med långt skaft, vilket underlättade att hitta rätt vinkel. Foto: Tomas Karlsson
Vinkeln kontrollerades med hjälp av smygvinkel. Foto: Tomas Karlsson
Vinkeln kontrollerades med hjälp av smygvinkel. Foto: Tomas Karlsson

Materialane til Vasabenken er ferdig dimensjonert

Emnet til strekkfisk mellom føtene var 2,5 - 3 cm for bredt. I staden for å høvle ned dette prøvde vi å sage med langvedsaga. Saga er laga av Mike Wenzlof i Oregon i USA og er kopi av langvedsaga til Benjamin Seaton som var snikkar i London på 1790-talet. Foto: Roald Renmælmo
Emnet til strekkfisk mellom føtene var 2,5 – 3 cm for bredt. I staden for å høvle ned dette prøvde vi å sage med langvedsaga. Saga er laga av Mike Wenzloff i Oregon i USA og er kopi av langvedsaga til Benjamin Seaton som var snikkar i London på 1790-talet. Foto: Roald Renmælmo

Å sage gjennom ein tørr eikeplanke som er kring 9 cm tjukk krev litt arbeidsinnsats. Heldigvis var det ein kald dag i Mariestad så saginga var eit ettertrakta arbeid for å halde varmen. Når både eg og Tomas var blitt gode og varme så kjente vi enda betre at arbeidet var tungt, ikkje verre enn at det gjekk ved å ta tida til hjelp.

Vi fekk besøk av Peter Sjömar (t.h. i biletet) som er vår veileder i våre doktorgradsprosjekt. Tomas kom på at han måtte ta nokre notatar og eg måtte fotografere og då var det bare Peter igjen som kunne ta seg av saginga. Foto: Roald Renmælmo
Vi fekk besøk av Peter Sjömar (t.h. i biletet) som er veileder i våre doktorgradsprosjekt. Tomas kom på at han måtte ta nokre notatar og eg måtte fotografere og då var det bare Peter igjen som kunne ta seg av saginga. Foto: Roald Renmælmo
Roald prøver ut å hogge ned dimensjonen på emnet. Tørr eik er seig og hogge på men det går. Det var fint å ha slike låge bukkar for å kunne halde fast emnet med kneet. Emnet vart justert med høvel til slutt. Foto: Tomas Karlsson.
Roald prøver ut å hogge ned dimensjonen på emnet. Tørr eik er seig og hogge på men det går. Det var fint å ha slike låge bukkar for å kunne halde fast emnet med kneet. Emnet vart justert med høvel til slutt. Foto: Tomas Karlsson.