Gamle snikkarverkstader

Ein gamal snikkarverkstad med innreiing og verktøy kan vere ei skattekiste for oss som er interessert i korleis snikkarhandverket vart praktisert i tidlegare tider. Kvart einaste verktøy fortel si historie, korleis er det laga, er det slitasje, kor er verktøyet plassert i verkstaden? Dette er døme på kva vi kan sjå. Høvelbenken i seg sjølv kan vere eit veldig spennande studieobjekt. Vi kan sjå slitasje på benken og ut frå det tenkje oss til kva han har vore brukt til og korleis. Vi kan sjå om benken er laga på ein spesiell måte eller har spesielle detaljar som peikar på kva han har vore brukt til. I tillegg kan vi sjå kor høvelbenken er plassert i rommet i høve til verktøy, material og ikkje minst til lyset. Eg har kome over eit flott bilete teken i 1898 som viser snikkaren Ole Ellingsen Bruheim i Verdal (1856-1923). Han var likkistesnikkar og produserte 1866 likkister i si levetid, den siste til seg sjølv.

I verkstaden har han ein dreiebenk som er synleg i venstre billedkant. Bak denne er eit vindauge. Han har også eit vindauge bak høvelbenken til høgre. Vi ser ikkje sjølve vindauga, berre kor lyset fell inn. Sidan biletet er frå 1898 kan vi rekne med at han ikkje hadde elektrisk lys eller elektriske motorar. Dreiebenken har ei trøe for drifta. Ole står med ripmoten og merkar tjukna på eit bord. Han står slik at lyset fell inn på flata han merkar på. Når han seinare skal høvle så har han hjelp av lyset frå det andre vindauget for å sjå streken.

I taket heng det både ei grindsag og noko som liknar ei Disston stikksag. Han har også ei borevinne med spiralbor hengande i taket. Dette er nok av verktøyet han brukar aller mest. Til høgre på høvelbenken står tappjarnklubba og bak den står limpotta. På benken ligg og det som ser ut som ei bakksag og ein langhøvel. På veggen bak har han ei hylle til høvlar,  truleg omlag 25 stk høvlar står i hylla.  På veggen til høgre er «hå» eller «hald» til å setje ulike jarn i når dei ikkje er i bruk. Øksa og hammaren ligg klare på golvet og langhøvelen ligg på strekkfiskane under høvelbenken. Høvelbenken er ein ganske vanleg type med framtang og baktang. Om biletet har fanga Ole i arbeidet eller om det er arrangert veit vi ikkje. Det kan vere at han måtte stå på ein spesiell måte for at fotografen fekk lyset inn slik han ville. Ein artikkel om Ole finnast i Verdal historielags skrifter: 2004 Nr. 31.

Snikkar Ole Ellingsen Bruheim. Bilete lånt frå sida Verdalsbilder.no, teksten deira er: Da Ole Ellingsen Bruheim døde i 1923 hadde han laget 1866 likkister. Den siste laget han til seg selv. Han førte sirlig oversikt i små notisbøker over hver eneste en som skulle ha kistene. Videre skrev han inn fødselsdato, dødsdato og dødsårsak. Og tilslutt om de hadde skaffet materialene selv. Bildet er fra 1898. For den som har interesse av å vite mere om denne mannen og hans virke så finnes det en artikkel i Verdal Historielag`s årbok fra 2004. Utlånt av Otto Johnson
Snikkar Ole Ellingsen Bruheim. Bilete lånt frå sida Verdalsbilder.no, teksten deira er:
Da Ole Ellingsen Bruheim døde i 1923 hadde han laget 1866 likkister. Den siste laget han til seg selv. Han førte sirlig oversikt i små notisbøker over hver eneste en som skulle ha kistene. Videre skrev han inn fødselsdato, dødsdato og dødsårsak. Og tilslutt om de hadde skaffet materialene selv. Bildet er fra 1898. For den som har interesse av å vite mere om denne mannen og hans virke så finnes det en artikkel i Verdal Historielag`s årbok fra 2004. Utlånt av Otto Johnson

Eg håpar å finne fleire tilsvarande bilete som kan fange noko av stemninga i snikkarverkstaden og vise viktige detaljar av arbeidet som vi kan drøfte i kommentarfeltet på bloggen. Eg lagar i alle fall ein eige kategori for «Gamle bilete av snikkarverkstader» som vi kan fylle på etterkvart.

Kjelder:

Randi Lein, «Ole Ludvik Ellingsen Bruheim – Snedker og småbruker», Verdal historielags skrifter: 2004 Nr. 31.

 

About Roald Renmælmo

Snikkar med fokus på handverkstradisjon og handverktøy. Universitetslektor og PhD stipendiat på NTNU i Trondheim. Eg underviser på tradisjonelt bygghandverk og teknisk bygningsvern og restaurering.

12 thoughts on “Gamle snikkarverkstader

    1. Hi Ernest
      The Carl Larsson painting is very nice. I have seen it before but do not know what workshop it is. Raised against the left wall you can see shafts for a horse drawn wagon or sled. The size of the workshop indicates that it could be on a medium size farm workshop. The farmer would need to make simple wagons, sleds and shaft himself. I think that was wery common both in Sweden and Norway.

      I think a specialized wagon makers would have more special tools and a wheel frame. Dennis Laney have recently posted a picture of the same painting on his blog:

      His focus was on the axe that are seen in the painting. In the picture in the post above you can also see the axe on the floor in front of the carpenter.

      Regards Roald

      1. Hi Roald,

        It could be, or the wheels were made by another specialist. The lamp hanging in the window says to me the man was in his workshop late or for many hours on dim Swedish winter days.

        I have the same axe as seen in the Larsson painting, in fact we always call these axes «Larsson axes» because of it. The axe in your picture on the other hand is more Norwegian.

        What do you think of the bench in the Larsson painting? As I know it the front rail on the side of the tail vice should not be fastened with a wedged through tenon that will be in the way of longer work pieces held there vertically.

        Regards,

        Ernest

  1. Hi Ernest
    I live far north in Norway and know the dim winter days. There are only a few (3-5) hours with dim daylight in the middle of the day mid winter. With a lamp you could work longer. Before theese lamps became common it was not easy to work mid winter. In my area I have heard stories about how they brougth their work into the living room and worked in front of the open fire to get sufficent light. They might have burned pine to get more light?

    The axe in my picture seems to be a typical Norwegian «snekkerbile». It looks similar as the ones made by Mustad, but could also have been made by a local blacksmith in the area. The curved handle are not what I would expect at that time in 1898. I can see that some of his tools are modern for the time, the Disston saw and the metal brace. Both could be American? The axe handle could also be inspired from the American ash handles?

    I am not shure if I can understand all the details on the tail vice on the Carl Larsson painting? Could the painter have missed something?

    Regards Roald

    1. If you see the two stretchers connecting the legs supporting the bench, on the right hand side, because this is a bench for working in the right hand manner, the stretchers are held to the legs with through tenons tightened by wedges. I don’t know how your bench is made but the one I have, made by Leif Karlsson, only has this tenon/wedge connection on the rear stretcher on the right side, (mine is on the left side because I work in the opposite direction). On the front stretcher the joint is fastened with a sunken bold so nothing is beyond the leg which is in line directly below the vise. The question could also be in the case of the Larsson painting, did the painter add on something extra that is not there?

      Ernest

      1. On the bench on the picture in this post it seems like the front strecher is without the wedged tenon? It could be that this part of the picture is to dark to see the details.

        On the Carl Larsson painting it looks as the top bearer on the base are a part of the benchtop? That must be wrong?

        On this kind of benches you can see both the version you describe as made by Leif Karlsson or they could have trough tenons with wedges on both strechers. On the last the leg would have to be placed so that it is out of the way from below the vise.

      2. Ok, so using these benches and the variations as example do you know the mechanism of standardization? Was it formalized education or something like informal observations of individual woodworkers carrying out a process of imitation with more or less accuracy?

        Ernest

  2. This kind of benches are very common in Scandinavia. The photo in this post is from 1898. The Carl Larsson are from 1905 (the year from this source: http://www.wikipaintings.org/en/carl-larsson/in-the-carpenter-shop-1905)
    At that time there was some schools teaching sløyd in Sweden. It was also some in Norway about the same time. The first was probably the school at Naas in Sweden. As this started there was also some early books about sløyd like the one of Otto Salomon: http://www.amazon.com/Teachers-Handbook-Practiced-Containing-Explanations/dp/1163896861

    I think theese books and schools did something about the «standardization» of tools and workbenches. There was made a survey among Norvegian «snikkarar» (woodworkers) in about 1934. One of the questions was about the workbench. A lot of the ansvers was about older forms of workbenches without vices as on the more modern benches. There was a lot of variations in benches. We are still only in the beginning of presenting different kind of benches on this blog.

    The benches on the painting and on the picture in this post looks to be among the most ordinary type in the last 150 years. Theese seems to be made in a almost standard way but I think most are made by the craftsman himself and I have not seen any early drawings. Both Norway and Sweden did have a population scattered all over large areas and it could be a long distance between one «snikkar» and the next one. I think some of the variation is because of that?

  3. Artig! Det er tydelig også at verkstedet er innredet med hensyn på naturlig belysning. Slik lyset faller må det være vindu både ved høvelbenken og ved dreiebenken. Mon tro om høvelbenken står mot nordvegg, sydvegg øst eller vest? mot nord slipper man vel i mange tilfeller direkte sollys inn som kan blende en mens en holder på? Sola påvirker ikke verktøy og emner som ligger fremme på høvelbenken osv.
    Jeg har vært i et gammelt snekkerverksted i Soknedal og der er høvelbenken plassert under vinduet mot nord om jeg har himmelretningene nogenlunde klart i hodet… Mot vest var vinduet blendet av, enten på grunn av hovedværretning eller sol…

    1. Det er eit interessant tema du tar opp. Eg veit ikkje om vi ut frå biletet kan seie noko om himmelretninger? Kanskje verkstaden finnast enda?

      Eg har i dag høvelbenken i eit rom med vindauge mot sør og vest. Det er litt skarpt lys når det er sol. Eg skal flytte til eit rom med vindauge mot nord og aust. Då kan eg samanlikne.

  4. Snekkerverkstedet på Sverresborg har vindusrekken mot nord. Har ikke tenkt på det i en slik sammenheng siden vi er kunstig opplyst. Våre benker står med enden mot vindusflata og ikke med langsiden mot veggen slik det er både på bildet fra Verdal og slik det var i Soknedal. Skal tenke på dette fremover når jeg står ved benken…

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s